Språkreform

Jeg sier alt for ofte:

“Er paven katolikk?”

eller

“Er Dalai Lama budhist?”

I stedet vurderer jeg å begynne å si:

“Har en gunghäst trädkuk?”

Bare ikke så ofte på jobb eller i selskap med folk som er eldre enn meg. (Noe som ofte kommer ut på ett.)

Uten sterk satsing på eliteuniversiteter, kommer sosialismen til å gå på ræv.

Sosialistisk politikk handler om å gjøre livet vanskeligst mulig for de flinke og talentfulle. En sosialistisk skole er en kose- og dulleskole hvor man oppererer etter moslett-devisen “du er ganske flink og du er ganske dårlig - kan ikke dere gå sammen om å lage noe middelmådig?” Under sosialismen må alle tegn til talent eller særskilte anlegg kues. Alle som har en IQ på over 100 skal settes til plukke poteter (ihvertfall om vinteren) og ingen skal få gjøre ting de er gode til. Særlig ikke Eivind Reiten.

At denne parodien på et sosialistisk kunnskapssyn har fått feste seg, er i stor grad sosialistenes egen skyld. Det har svirret en del pussige teorier om menneskers evner og slikt rundt omkring på venstresida - særlig den liberale, demokratiske av den, som undertegnede tilhører.

Det pussige er at jeg tror knapt noen sosialist ville hevde at talent og anlegg er uvesentlig, at alle er like talentfulle eller lignende dersom man gikk dem på klingen på privaten. Snarere tvert imot; de fleste sosialister er besatte av intelligens og talent. Dette skyldes vel en rekke ting, men jeg vil tro de viktigste grunnene er a) at mange sosialister gjerne livnærer seg av sin evne til å tenke/skrive og den slags og b) at sosialister vet at dersom det skal bli snakk om sosialisme i noen fornuftig forstand, så trenger vi alle glupe hoder - og ikke minst: alles glupe hoder.

Det er ingen samfunnsform som er mer avhengig av hjernekraft og talentfulle innovatører enn sosialismen. Sosialismen er (i marxistisk tradisjon, tenkt som) en overgangsperiode mellom kapitalismen og det klasseløse samfunnet. Sosialismen er med andre ord en gigantisk idedugnad, som har som målsetting å komme frem til de smartest mulige løsningene på alt fra matproduksjon, til barnepass til rehabilitering av kriminelle. Det handler om å komme frem til et samfunn som dekker alles grunnleggende behov, som gir alle innflytelse på styringen av samfunnet og som gir alle tid til å dyrke sine talenter og interesser.

Sosialistisk kunskapspolitikk handler derfor om å ta vare på a) særskilt begavede og talentfulle mennesker og b) alle menneskers talenter og begavelser.

Det borgerlige klassesamfunnet (DBK) ødsler med talent. Kjernefysikere og brillijante sosiologer går tapt fordi smarte arbeiderbarn ikke vil gå på universitetet - fordi de ikke føler seg hjemme der, eller fordi de rett og slett tenker at det er en for stor økonomisk risk. Eller for ikke å snakke om hvor mange som bare går lei av skolen og ikke gidder mer. (Noen av de smarteste menneskene jeg kjenner var skoleleie allerede i femteklasse.) I tilllegg er DBK et formynderisk samfunn der makt og intitiativmuligheter konsentreres og samles på få hender, og det evner derfor ikke å få det beste ut av alle oss middelhavsseilere heller.

Sosialismen må innebære:

- Radikal klasse- og kjønnskvotering, og reelt sett gratis utdanning

Og andre lignende tiltak. Vi må systematisk bryte ned økonomiske, sosiale og kulturelle hindre for at de beste blant oss skal få utfolde seg til det felles beste. Sosialismen kan ikke ha noe av at at kurdiske industriarbeiderdøtre med en IQ på 500 blir husmødre istedet for professorer i fysikk. Medmindre de absolutt vil bli husmødre, selvfølgelig.

- Et beinhhardt meritokrati, og en hel mengde nye sentre for fremragende forskning

Eliteuniversitet? You ain’t seen nothing yet! Fordi et sosialistisk samfunn er så fullstendig avhengig av god forskning, må det ha beinharde mekanismer for å sile ut middelhavsfarere og sjarlataner. Under sosialismen må vi ha en universitets- og høgskolesektor hvor mange slipper inn, men hvor skrustikken kjapt skrus til. Det sosialistiske Norge/Norden/Europa vil ha mange mennesker med høyre utdanning, men de fleste vil bli praktikere av forskjellig slag - sluses over i løp som skal gjøre dem til lærere, sykepleiere, sosionomer og den slags. Forskning er forbeholdt de råeste.

Riktignok vil det være flere ganger så mange professorater og stipendiatstillinger som i dag, men å få en av dem kommer til å være beintøft. De akademiske miljøene kommer til å være langt større enn i dag, universiteter og høskoler kommer til å være godt finansierte, og alle forskere vil være underlagt en nådeløs formidlingsplikt - ikke bare på fagjibberish til inneforståtte kolleger, men på forståelig vis til Osman og Renate Nordmann.

Det som kalles “akademias autonomi” vil måtte rendyrkes - etter beste evne må vi forsøke å legge til rette for at vitenskapsfolk og institusjoner tenker på lite annet enn å komme nærmest mulig sannheten om naturens- og samfunnets bevegelseslover og dynamikk - og at de alltid setter sannheten foran hensynet til sine oppdragsgivere. Det må dessuten bli relativt sett mindre oppdragsforskning og relativt sett mer grunnforskning.

- Sterkt utvidet demokrati på arbeidsplassene

Vi kan ikke alle bli professorer i fysikk. Det ville blitt et helsikkes problem. Noen må pleie gamle og syke, noen må selge brød og bananer og noen må kjøre buss. Men, som nevnt, under det sosialistiske folkestyret er vi stadig på jakt etter smartere måter å gjøre ting på, så derfor vil vi gi alle som arbeider med, eksempelvis å kjøre buss, så mye makt over jobben sin som mulig. Den erfaring og de kunnskaper de samler seg gjennom arbeidshverdagen må effektivt omsettes i bedre organisering. Slik blir tjenester/varer bedre for brukere/kunder, og arbeidsdagen til arbeiderne blir morsommere. (Nei. Det blir ikke like fint å jobbe som å dainse, men alvorlig talt: var det noen som for alvor trodde på de greiene der?!?)

- Store arbeidstidsforkortelser

Seks eller fem timers arbeidsdag vil vi frigjøre massevis av tid som folk kan bruke til å lese, til å studere og til å engasjere seg i samfunnsspørsmål. Takket være den strengt håndhevede formidlingsplikten vil folk dessuten ha alle muligheter til å sette seg inn i det aller nyeste innen forskning. Kort sagt, vi vil få en mer kunnskapsrik befolkning, som har tid og overskudd til å bidra til bedre fellesskapsløsninger. (Eller til å ligge på sofaen og lese tegneserier. selvfølgelig, men jeg vil tro at mange vil finne det hensiktsmessig å drive med litt politikk også.)

Alle etter- og videreutdanningsreformers mor

Enkelte mennesker blir møkk lei universitetet etter et halvt år. De kan ikke vente på å komme seg ut i jobb, tjene penger og gjøre litt konkret nytte for seg her i verden, få unger og bruke litt mer tid på dem enn akkurat mellom fire og seks på kvelden, starte produksjon av barkebåter, finne ut om de kan leve av å tegne tegneserier eller what have you. Dette må det være lov til. Samtidig vil vi jo gjerne at disse menneskene, dersom de har talent og interesse for det, skal bli forskere. Særlig interesserte er vi også i at folk som har bred erfaring fra arbeidslivet skal kunne bringe denne erfaringen inn i det akademiske liv. Derfor må vi sørge for at utdanningssystemet vårt blir mer dynamisk og smidig, slik at det går an å kombinere jobb og studier og at det går an å ta kortere eller lengre opphold i studiene uten at det blir for dyrt.

Rikets tilstand - en merkelig bok

Det er utrolig hva en ender opp med å lese, når en i utgangspunktet er impulskjøper og nærmeste bokhandel er Smartclub.

Nå skal det sies at jeg har lest en del merkelige bøker i min tid - Smartclub eller ikke Smartclub. Det er ikke til å unngå når en interesserer seg for aparte greier som gudinnetilbedelse, hjemmebrygging og sosialisme. Stein Morten Liers “Rikets tilstand - nordisk kriminalkrønike”, står ikke tilbake for noe.

Folk jeg har snakket med påstår at det var en del oppstuss om denne boka da den kom. Det oppstusset smøg seg fint under min radar, for å si det sånn. Men hvis jeg her tværer på gammelt nytt, så får folk bare hoppe videre til neste blogg, evt andre poster på denne.

“Rikets tilstand” er så absolutt ikke en dårlig bok. Språket er merkelig og krøkkete, og komposisjonen er så og si fraværende, men likevel er den så definitivt en pageturner. Stoffet er såpass spennende at det i seg selv gir boken nerve og driv.

Boken inneholder mye nyttig kunnskap, blant annet om hvordan etteretningsfolk græbbet til seg det meste av kaken da Sovjeutnionen ble demontert. At de ikke var akkurat søndagsskolegutter er vel ikke noen overraskelse, og Lier er vel på temmelig fast grunn når han hevder at skillet mellom kriminelle og kapitalister er blitt temmelig blurry, der borte hos storebror i øst. Og Liers hovedtese er noe i nærheten av at dette er en internasjonal trend.

Organisert kriminalitet og legitimt næringsliv er så inflitrert i hverandre sier Lier, at skillet mellom dem er i ferd med å viskes ut. Han viser blant annet til at kapital fra narkotikahandel, menneskehandel og andre ting de fleste av oss vil betrakte som svineri, flyter i strie strømmer inn i respekterte virksomheter. (Han nevner spesifikt Aker RGI, Hydro, Statoil og Telenor.) Putins Russland er et slags sentrum for utviklingen.

En del av dokumentasjonen er desverre vanskelig etterprøvbar, og enkelte av historiene han serverer smaker litt for mye av konspirasjon. Mange av analysene hans, og måten han lettbent passer kunnskapsbrokkene sine inn i et bilde av en verden som er på vei til å tas over av kriminelle syndikater, er også lett konspirative. (For å si det pent.)

Fremstillingen svekkes i tillegg av at han har tatt med historier som har lite med saken å gjøre. Fokus blir litt borte, særlig når han velger å innlede med to kapitler om vellykket bekjemping av gatekriminalitet. Interresant nok, men hører hjemme i en annen bok. I en om gatekriminalitet, for eksempel.

Uansett; kul bok. Som antikapitalist og tilbøyelig til å tro på enhver god historie, er jeg et lett bytte. Lier virker imidlertid som en grundig og oppriktig hobbyetterforsker, og han kjenner bisnissverdenen godt. Mye røyk i denne boka, og jeg tør i alle fall ikke si at det ikke er noe ild også.

“Til side. Jeg er norsk sykepleier!”

Hans malmfulle røst flerret den tørre, Afghanske ørkenluft, og fikk hele banden med sløve, amerikanske GIs til å se opp. De spratt til side, mens han brøytet seg frem til det improviserte podiet, hvor en skjelvende afghansk unggutt var tvunget til å knele. En fetladen amerikansk oberst stod bak ham og siktet på hans nakke med revolver. Obersten trakk seg imidlertid brått tilbake, ved synet av den veldige skikkelse som nå banet seg vei mot ham.

Han så ut som krysning mellom mesterløperen Vedbjørn Rodal og tegneseriehelten Shreck. Håret var sirlig kuttet ned til bare et par milimeter, og stilig formet i særpregde “sideburns”. Bak de elegante brillene, skinte et par ståblå øyne - av det slag som får kvinner til å dåne. Nu var de imidlertid fulle av rettferdighetens gnistrende harme. Hele hans norske vesen vemmedes ved dette barbari - og han tenkte få en slutt på det.

“You have no right..” begynte den fetladne oberst, men et blikk fra kjempen fikk ham til lukke sin kjeft, og stoppe strømmen av snøvlende amerikansk. “Release this man now!” sa nordmannen, på sitt perfekte oxford-engelsk, før han leverte et presit roundhouse kick, som sendte obersten inn i drømmeland..

Scene fra den fremtidige bestselgerserie om den kommuneblonde slåsskjempe, sykepleier, mytolog, bueskytter, førsteelsker, whiskeykjenner og antimperialist, Torbjørnsson. (Kallenavn “Farsan”)

Om mannfolk og mannslingar

I

“Du lætt itj mora di ta sæ tå sportsklea som du tek me dæ heim nei, gut!”

Arnt sa det med sånn røyst som berre lagkapteinar for a-laget kan få til. Eg rødma. Eg kan knapt hugse at eg har vore så full av skam nokon gong.

Eg hadde freista å væra karsleg. Væra med i garderobefellesskapet, men eg hadde altså ikkje heilt skjønt kodane. At eg ikkje kunne ta med meg draktane heim etter kamp og vaske dei, av di mor mi ikkje var heime, var absolutt ikkje morosamt. Ikkje i det heile. Sånt korkje gjer eller seier vaksne mannfolk. Det skjøna eg no.

Dei var ikkje akkurat feministar, desse karane. Ikkje eit gram sosialkonstruktivistar, men dei var vaksne mannfolk, og vaksne mannfolk har respekt for kvinnfolk. Dei veit at ein ikkje skal legga stein til børa til travle bondekoner. Sånt gjer ein ikkje. Ein vaskar sportsklea sjølv.

II

“I think your brain has gone soft from all that commedy you are playing with that young girl! Never tell anyone outside the Familiy what you are thinking again!”

Sonny Corleone får seg og ein leksjon i kva det vil seie å væra vaksen mann. Faren irettesett han framfor alle brørne hans, etter at han mista sjølvkontrollen under eit møte med narkohandlaren Sollozo.

Vaksne mannfolk driv ikkje commedy med unge jenter. Dei let det i alle fall ikkje gå ut over forretningane. Dei har kontroll. Dei hissar seg ikkje opp i lag med framandfolk.

**

Me har fått debatt om maskulinitet i Kongeriket. Ein del menn har meldt seg på, og hevda at dei kan definera kva maskulinitet er. Så vidt eg kan skjøna har dei ikkje skjønt noko av maskuliniteten det heile. Det verkar som dei har forveksla maskulinitet - dei eigenskapane som i kulturen vår vert assosierte med den vaksne, mogne mannen - med eigenskapar som høyrer heime blant framvakstringar.

Det maskuline indvidet er i deira bilde ein sjølhevdande, brautande kar, som ikkje interesserar seg for anna enn jakt og vapen, og som er ser ned på slikt som kvinnfolk driv med. Så feil kan ein ta når ein har det travelt med å slå seg på brystet og væra KAR.

Eg er oppvaksen i ei bygd kor gamle kjønsroller enno står sterkt. Ein stad kor det framleis er det sånn at det fins eit sett med dygder for kvinnfolk, og eit for mannfolk. Rett nok finst det barnehagar der, og det er lenge sidan den rigide arbeidsdelinga mellom mannfolk og kvinnfolk forsvann, men kjønsdygdene er der. “Det ska vårrå fersjæl på kar og kvinnfolk,” er noko eg har fått høyre frå både mannfolk og kvinnfolk, når eg har kome trekkande med konstruktivismen min.

Eg skal ikkje på noko vis glorifisera dette. Ikkje eit sekund. Poenget mitt med alt dette er berre at freisnadene på å få til noko slags gjenreising av maskuliniteten er ekstremt skadeleg, om dei skal ta utgangspunkt i ein Braanensk eller Sponheimsk maskulinitet - som attåt alt anna er ei feil oppfatning av kva maskulinitet er.

Maskuliniteten til karane som eg vaks opp med, og som styrar Don Vito Corleone sin kloke, machiavelliske framferd, høyrer og heime i ei anna tid. Men dei maskuline dygdene som låg til grunn for han, er i det minste dygder me treng at nokon har. Kan hende at mange har. Me treng vaksne mannfolk, av både kjøn. Mannslingar treng me ikkje. Misogyne, valdsromantiske idiotar har me nok av.

***

Kjenneteikn på mannfolk; kollektivisme, handlekraft, danning, makt (har mykje makt, men treng sjeldan nytta ho), høvisk framferd, måtehald, sjølvkontroll.

Kjenneteikn på mannslingar; individualisme, unødig vald, jåleri, brautande/sjølhevdande framferd, misogyni, hedonisme, prinsipprytteri.

Nokre døme på mannfolk: Jean Luc Picard, Malcolm X, Don Vito Corleone, Kåre Willoch, Berge Furre, Bendik Wold, Arn Magnusson, Kong Sverre, Fidel Castro, Saladdin.

Nokre døme på mannslingar: Sonny Corleone, Kong Rikard Løvehjerte, Aslak Nore, Lars Sponheim, Eminem, Osama bin Laden.

Grenser for gøy

Jeg hørte en gang en historie om noen ungdomsskolegutter som narret en autistisk klassekamerat til å masturbere foran hele klassen.

For en grusomt, iskald og jævlig ting å gjøre.

Jeg er ikke noen stor fan av norsk humordebatt. Jeg synes ofte den har vært tantete og moralistisk. Angrepene på folk som Kristoffer Schau og Harald Eia har i all hovedsak har vært fundamentert på yuk-faktor, mer enn på fornuftig, rasjonell kritikk. Og jeg er temmelig overbevist om at (eksempelvis) femtenårige gutter ville funnet opp nye og bedritne måter å plage hverandre på, selv om de ikke hadde sett “De Syv Dødssynder” eller “Forfall”.

Men det er ingen tvil om at det bør finnes grenser for gøy.

For meg går den ved “”Norges herligste”. Konseptet er, kort fortalt, at humoristbrødrene Ylvisåker reiser rundt i landet og oppsøker forskjellige mennesker som på forskjellig vis er originale, og herjer og tøyser med dem. Dette er i utgangspunktet et litt ubehagelig konsept, med umiskjennelig “sparke nedover”-undertoner, men la gå. Dersom programlederne er rause og byr på seg selv - dersom de klarer å vise at de har en grunnleggende respekt for intervjuobjektene, og at spøken i like stor grad ligger i at programlederne er teite, så kan det bli bra.

Problemet er bare at Bård og Vegard Ylvisåker over hodet ikke klarer det. Det vi (i alle fall i mine øyne) får se, er to bygutter som reiser rundt i distriktene og gjør narr av folk som på ett eller annet vis er litt anderledes eller originale. Spøken går stort sett i at de prøver å få disse menneskene til å si og gjøre ting som de ikke selv skjønner er teite.

For meg toppet det hele seg når de oppsøkte en bilopphugger, ett eller annet sted på østlandet. Egentlig, etter alle solemerker, en hederskar. En som, på tross av at han aldri lærte å lese, har klart å slå seg opp som bilopphugger. En som har klart seg mot dårlige odds. En som det burde være laget helteportretter av.

Men den gang ei, altså. Innslaget i “Norges herligste” består av at Ylvisene og bilopphuggeren går rundt på den rotete bilopphuggertomta, mens Ylvisene drar fram den ene kjipe historien etter den andre - historier som de har hørt fra gud vet hvor. Enhver som har jobbet litt med mennesker, kan se at bilopphuggeren synes det er ubehagelig, at han er skikkelig beklemt. For sikkerhets skyld har brødrene også snappet opp kallenavnet hans, som han helt tydelig ikke liker, og passer på å slenge det i trynet på ham så ofte som mulig. Bilopphuggeren ler karslig og buldrete. For meg ser det mest ut som om han prøver å leve opp til bildet som disse bykarene prøver å skvise ham inn i. Jeg synes det er vondt å se på.

“Høydepunktet” kommer når programlederne får maset seg til litt “burning”. Bilopphuggeren ordner opp, mens programlederne ler seg fillete.

Kanskje er jeg tantete og moralistisk av meg. Kanskje har jeg misforstått det hele. Men jeg skrudde i alle fall av “Norges herligste”, fordi jeg ble kvalm. Fysisk syk.

Grensen for gøy går (for meg) ikke ved å drite ut grupper eller våre fordommer mot dem. Jeg synes grupper av folk, så som trøndere, sosialister, rikfolk eller pakistanere må tåle såpass. Grensen for gøy går ved å henge ut enkeltmennesker, ta tak i sårbare trekk hos folk og vrenge dem ut til almen forlystelse.

For en grusomt, iskald og jævlig ting å gjøre.

Sektologi

Der har vært en spennende tid for oss sektologer. Etter at Akp og RV la seg ned og gikk opp i Rødt, har det vært mye ståhei på ytterste venstre. Noe forenklet kan en si at ståheien bunnet i at eh.. alle de som mener at det som mangler i kongeriket et et realt kommunistparti plutselig ble politisk hjemløse. Et dramatisk kappløp om å tilby disse menneskene et politisk hjem var plutselig i gang.

Kjapt og punktvis oppsummert:

- Akp’s unge, smarte og usekteriske var på pletten med nytt, antiimperialistisk tidsskrift, nesten før Torstein D. fikk sagt “Roukksat”. Og dette er kan hende det mest verdifulle som har skjedd der ute på yttre, yttre venstre på forferdelig lenge. I tillegg til å allerede være etablert som kongerikets hinsides enhver tvil viktigste, sektologiske tidsskrift, er Frontlinjer også en stødig leverandør av kompromissløs, antivestlig propaganda. Frontlinjer er i front mot islamofobi, derom hersker ingen tvil! Dersom man tør å rendyrke denne profilen (sladder og anti-usa) og ditsjer alt trad. ml-gnål om sosialdemokratiet (som det lange gjespet om Trondheimsmodellen i forrige nr.. Kjære vene.. Ja da: vi veit at dere er så revvolusjonære atte!) så har Fronlinjer absolutt framtida for seg! Vet det finnes folk i redaksjonen som står for en råtabloid sladder-linje. Heier intenst på dem! (Masse kudos for høystemt Guevara-hyllest! Enhver som skriver “baller av stål og hjerte av gull” uten en karat ironi, fortjener uforbeholden hyllest! Dritbra!)

- Nesten med en gang Rødt var på plass, stiftet to (?) Akp’ere Kommunistisk Plattform/Marxist Leninistene (KP/ML). De fikk følge av albanistene i og omkring tidsskriftet Revolusjon, som i årevis har gått og ventet på at det som er igjen av “ærlige kommunister” i Akp skal bryte ut for å til no orntl’i. KP/ML la trøstig i vei for å begynne en “partiforberedende prosess”, som ifølge dem selv, pr. nå skulle ha resultert ut i et vaskeekte kommunistparti - med demokratisk sentralisme, sikerhetspolitikk og partikontor med bilder av Stalin på veggen. Needless to say; no such luck.

- Maoistene i Tjen Folket var invitert, eller inviterte seg med (vet aldri helt med disse luringene), men passet snedig på å trekke seg før det ble alvor og snakk om å faktisk lage noe parti. Angivelig fordi de andre i KP/ML ikke ville anerkjenne Mao Tse Tungs mange og avgjørende bidrag til Marxismen/Leninismen.

- Tjen Folket (TF) har, siden bruddet med KP/ML, gjort sitt ytterste for å gjøre livet surt for KP/ML’erne. TF troppet blant annet opp på KP/MLs markering av  Oktoberrevolusjonen med et rykende ferskt nidskrift mot arrangøren.

-  TF ser for øyeblikket ut til å være vinneren i kampen om kongerikets ekte kommunister, og har for sikkerhets skyld begynt å kalle seg “kommunistene i Norge”. De rekrutterer, etter sigende, ganske mange mennesker. Så vidt jeg skjønner på siste utgave av Frontlinjer, har også den ene av de to initiativtagerne til KP/ML gitt opp og gått inn for å Tjene Folket.

Der står ting nå. Tjen Folket seiler opp som Norges Rene og Røde Ride Ranke-gruppering. Blir spennende å se hvor mye de klarer å sluke av rest-akp, og hvor mye trøbbel de klarer å lage for den øvrige venstresiden.

Til slutt bør vi vel også nevne at den helt eksepsjonelt irriterende trotte-klubben IS har marsjert inn i Rødt. De skal imidlertid forstette å være IS og utgi tidsskriftet sitt. Kryss og kors.

Torstein Dale går spennede tider i møte. Lykke til lange mann, du kommer til å trenge det.

To omleggingar i retning meir revolusjonær praksis

Godt nytt og alt det der. Skal blogge om brann og snille folk, kor viktig nettverk er og at me er sosiale dyr og sånn seinere. No vil eg berre skryte av at eg har tatt to viktige steg i retning meir revolusjonær danning og praksis. *Spelar ein liten bit av Valdresmarsjen som fanfare*

1) Revolusjonær programvare

Den nye kompjuterdyret kjem rett frå Offisiell HeidersGNU og Sjefsdatakonsulent Brotulix. Difor er dyret sjølvsagt kjemisk fritt for alt svineri frå Bill Gates. Som alle veit er all programvare frå Gates utvikla av kidnappa nerdar som sit lenka i kjellaren på mulitimillondollarvillaen hans, og ikkje får anna å ete enn kokain. Og Open Kjeldekode (OK) er, som Tøgrim har lært oss, fysste steget mot eit eit stats- og klasselaust samfunn kor ein kan være fiskar om morgonen, bonde om dagen og nerd heile tida.

2) Revolusjonær målform

Den observante lesar har og fått med seg at eg no skriv på ei anna målform enn tidligare. Det kjem eg til å halda fram med. I alle fall no og då. Fordi:

• Nynorsk kling betre enn bokmål. Eg veit at nynorskarar ikkje likar folk som seier slikt, at dei himlar med auga og brekk seg over folk som seier at “nynorsk er så fint i dikt”, men det er no ein gong sant. Dessutan likar eg ikkje nynorskarar som ikkje likar folk som seier at nynorsk kling betre enn bokmål, og er berre glad for å kunna provosera dei.
• Solveig Aareskjold, Kjartan Fløgstad, Are Kalvø, Olaug Nilsen, Jørgen Strickert, Ingrid Fiskaa, Magnus Marsdal, Jon Fosse og Berge Furre skriv nynorsk. Mest alle smarte og kule folk skriv nynorsk. Alle skal vere like kule og smarte, elles vert det urettferdig. Eg vil i alle fall ikkje ha eit samfunn der ei målform er kulare enn den andre, berre fordi berre smarte og kule folk brukar ho. Så difor har eg tenkt å byrja å bruka henne.
• Eg vil gjerne vere underfundig og tørvittig, og det funkar ikkje på bokmål. Det vert ikkje tørt nok, rett og slett. Ein kan væra sarkastisk og ironisk på bokmål, men ikkje tørvittig eller underfundig. (Nei. Erlend Loe er ikkje underfundig og tørvittig. Han er teit og barnsleg. Det er noko anna.)
• Christin Clemet, Vetle Lid Larsen, Jens Stoltenberg, Ketil Rolness, Aslak Nore, Mads Larsen, Torbjørn Rød Isaksen, Trygve Hegnar, Are Slettan og Thomas Hylland Eriksen skriv bokmål. Heile Norsk Reaksjonær Dimlingklubb (NRD) skriv altså bokmål. Greit at eg ikkje er kul og smart, men eg kan i det minste slutta å skriva på målforma åt dimlingane. I alle fall innimellom. (Jon Hustad og Nils Rune Langeland skriv nynorsk. Ja, eg veit det. Nesten heile NRD, då.)

Nokre av dykk vil kan hende innvende at eg ikkje kan skriva nynorsk, og det er ei god innvending, men eg kjem ikkje til å bry meg om ho.

 

Måtte alle få eit godt år og ei fotsid taske:

Farsan

God jul!

Som man nok har sett, så har det blitt lenge mellom oppdateringene her på bruket. Det skyldes at kosmos har vært en smule i ulage, og sendt destruktive kaoskrefter i retning Farsan, Morsan og Pjokk. Mer presist og mindre pretensiøst og esoterisk; vi har hatt brann i krypinnet vårt. Ingen av oss kom til skade og vi har det egentlig ganske bra. (Særlig nå, ettersom vi er på besøk hos storetanten og gemalen, og skjemmes bort med juleøl og rødvinspølse og storsøskenbarn og i det hele tatt.)  

Imidlertid blir det jo en del å ordne opp i, så Farsan tar seg skikkelig lang ferie, men selvfølgelig ikke uten å ønske god jul på skikkelig vis! Grevinnen og hovmesteren, sølvguttene, og selvfølgelig; Sherwes juleklassiker.. Det er kanskje ikke høykvalitetskultur, men det blir bare ikke jul uten! Så vær så god:

Vi nærmer oss en høytid som, i følge hardnakkede kirkelige kilder, er en feiring av godt nytt fra guds eget land- intet mindre. Det kan vel være delte meninger om den saken, men fakta er i hvertfall at jula er en herlig høytid! Gaver, god mat, avdempet sentimentalitet, massevis av spennende mytologi og massevis av herlig, kitchy pynt - hva mer kan man ønske seg? Man må være eksepsjonelt sur og kjip, det vil si man må være direkte Steinar Lem, for ikke å elske disse greiene her, spør du meg. (Nei da, Steinar! God jul til deg og!) Jesus eller ikke Jesus - se det er slett ikke spørsmålet. Om du feirer Kristusmesse, Himmelkongens komme, Hanukkah, Kwanza, Yule, vintersolverv eller det flygende spaghettimonstrets høytid - her er tiden for å være glad!

I den anledning. Fra alle av meg til alle av dere: Her kommer en slags julehistorie - også denne om godt (ikke helt) nytt fra Israel. Sjelden kost på venstreradikaleres sider, må vite. Vi skal altså til selveste kvitserkland. Hjemlandet til det gamle vann-til-vin trikset, tre store verdensreligioner, Kibbutzene, alle boikottede appelsiner og på sett og vis hjemlandet til det fantastiske uttrykket “Oy Vey”. Og ikke minst; hjemlandet til den smått geniale biologen Amotz Zahavi.

Lure Amotz har gjennom studier av blant annet fugler oppdaget noe som kanskje kan vise seg å være opphavet til kreativitet, generøsitet og godhet. Han har funnet intet mindre enn den evolusjonære drivkraften bak evolusjonsteoretisk sett latterlige, men menneskelig sett fascinerende og vakre ting - slik som påfuglhannens hale og menneskets store hjerne. Denne evolusjonsteoriens hellige gral, har fått det smått paradoksale navnet “Handicap-prinsippet”.

Hva er greia? Vel, det finnes to former for evolusjon; naturlig utvalg og seksuell seleksjon. Den første typen har en tendens til å selektere for kostnadseffektivitet, strømlinjeforming og generell nyttemaksimering. Den andre typen derimot, har ikke det, for å si det pent. Seksuell seleksjon baserer seg på at vesener driver kur for å skaffe seg en make. Her er det altså ikke Naturen Selv, men vi som sitter med kontrollspakene. I den seksuelle seleksjon er det hva kvinner/menn/påfuglhunner tiltrekkes av som styrer hvem som får pare seg og slik hvilke gener som bringes videre. Nå dette er store ting å frette!

Den seksuelle seleksjon er mest Darwins påhitt. Hva består så genialiteten til vår mann Amotz i? Vel, Zahavi har påvist at i den seksuelle seleksjon er det de som klarer å vise at de er istand til noe ekstraordinært som vinner. For å låne et bilde fra tidligere omtalte Nørretranders; naturlig utvalg fungerer etter prinsippet “hopp over gjerdet der det er lavest.” Seksuell seleksjon fungerer etter prinsippet “hopp over gjerdet der det er høyest”. Påfuglhannens hale som eksempel; Den har ingen funksjon - annen enn den å tiltrekke seg påfuglhunner. Den er i veien, den er kostbar for organismen - den er, kort sagt, et handicap - i alt annet enn i spillet om å få lov til å føre genene sine videre. Altså; seksuell seleksjon har skapt noe praktfullt og unyttig - noe naturlig utvalg trolig ikke ville ha gjort.

See what I’m getting at folks? Altruisme, kunst, Black Metall, verdensfrelse, blogging, sosialantropologi, trygdesystemer - alt det spektakulære og fantastiske som Homo Sapiens foretar seg er ikke resultat av noe merkelig eller unaturlig - tvert imot! Generøsitet og kreativitet er naturlig for oss, fordi vi har selektert hverandre utifra at slikt er bra. Luregjengen oss da!

Med dette gledens budskap, med frihetsbudskapet Umak gir make*, vil jeg få lov til å ønske alle sammen en riktig, riktig god jul! Tusen takk for året som har gått til dere alle, og måtte det nye året stå i generøsiteten, gavenes og godhetens tegn!

*Jada. Bøffa det også fra Tor. Nei, forresten.. FIKK det av Tor. Gave!

Satan is a salesman

Satans Lille Hjelper: God dag! Det er Bob Anders fra NetCom her, kan jeg få spørre hvilket mobilabonement du har?

Farsan: Telenor.

SLH: Åja nå skal du høre vi har en kampanje gående og du kan få ny telefon og abonement og en pose julekaker på kjøpet og

Farsan: Nei takk.

SLH: Men du vet ikke helt hva du sier nei til her og

Farsan: Du, jeg liker Telenor jeg.

SLH: Huh!?!

Farsan: Ja, du skjønner jeg er så glad i staten.

SLH: Hæ.. Du er så glad i staten?

Farsan: Ja. Hadetbra.

SLH: Huh?

Farsan: Hadet!

SLH: Hadet..

Til alle dere unge som fornedrer dere ved å tjene til den daglige pils på telefonsalg; slutt! Det finnes mange bedre og mer aktverdige måter å spe på studietrygden på. Har dere for eksempel vurdert heleri, narkotikasalg eller et godt, gammeldags tobakkioskbrekk? Vis litt tiltak, folkens, ikke bare sitt der på callsentrene og motta slikker og ingentinger for å terrorisere skikkelige folk.

Forøvrig: Den neste tosken som ringer midt i Pjokks leggetid for å selge meg noe som helst, kommer jeg til å oppsøke og flytte inn hos. I samarbeid skal Pjokk og jeg frarøve vedkommende privatliv, nattesøvn, fritid, intimsone og hva annet vedkommende måtte verdsette.