Selvskading?

Denne posten  kan mine venner kanskje lese som et rop om hjelp. Hvis noen av dere som kjenner meg leser dette og tenker “herregud nå er han i ferd med å bli ko-ko igjen”, så kan dere godt ha rett i det. I så tilfelle vet dere hva dere har å gjøre. We’we done it before.. 

“Selv den fattige student studerer og undervises bare i sosialøkonomi, mens den livsøkonomi som er ensbetydende med oppriktig filosofi, overhodet ikke doseres for alvor ved våre universiteter. Følgen er at mens den unge studenten leser om najonens velstand hos Adam Smith, Ricardo og Say, drives hans gamle far ut i ugjendrivelig gjeld.”

- Henry David Thoreau

Jeg er inne i en stim hvor jeg leser bøker som ikke er bra for meg. Blant annet  H.D. Thoreau’s “Walden” - etter sigende en av historiens mest omtalte og leste politiske essays. Bjørn Gabrielsen* påstår at denne boken har gitt generasjoner av både høyre- og venstreorienterte amerikanske, politiske aktivister unnskyldninger for å gjøre livet surt for hverandre. Jeg har ikke kommet så langt at jeg skjønner helt hvordan og hvorfor enda, men H.D.s beretning om hvordan han søkte ut i skogen for å finne det ekte, enkle og gode liv, har i alle fall bragt økopøkognomen min i opprør. Jeg er fyllt av en voldsom trang til å flytte ut i marka og bygge meg et hus av det jeg måtte finne der**, for så å leve av det jeg klarer å dyrke og fange!

Egentlig er jeg litt ferdig med “sivilisasjonskritikk”. I alle fall prøver jeg å legge det bak meg - fordi jeg har skjønt at det er mest barnslig og småborgerlig. Verden går faktisk, på sitt skjeve vis, framover. Teknologi og sivilisasjon er gode ting. Bronsealdermennesker levde hverken bedre eller mer ekte enn oss. Du får ikke dårligere kontakt med ditt egentlige selv av å ha innlagt vann og strøm. (Mer betimelig er det vel å spørre om det finnes noe “egentlig selv” i det hele tatt.)

De fleste gjør ett eller annet i sekstenårsalderen som de tar varig skade av. Jeg gikk på studiesirkel i antroposofi (Hos en praktiserende biodynamiker. Sammen med blant annet min mor. Ja. Da.) og leste Kropotkin, Proudhon og lignende. Sånt gjør en ikke ustraffet. Jeg er merket for livet - for evig dømt til en forkjærlighet for lilla ull, grove furumøbler, smijernslysestaker, lin og all musikk som kan antas å ha noe med middelalder eller klostre å gjøre. Jeg har en lei hang til å omtale alt jeg synes er bra som “veldig enkelt og vakkert” og er totalt sucker for fravær av ornamentikk, eller evt. ornamentikk som minner om vikingtid.

Nuvel. Dette begynner å ligne på en sånn “ikke tråkk langs de farefulle stier jeg har ferdes på, barn,” men det var det egentlig ikke ment å være. Som sagt, alle ødelegger seg litt i sekstenårsalderen, jeg tror det meningen på et vis, og min form for destruksjon var både morro og på sett og vis gavnlig. Jeg lærte en god del ved å bryte med åpenbart stupide resonementer fra Anarkistisk lesebok og Frihetens filosofi. Aldri så galt og alt det der.

IIIaaaffal: Jeg mente egentlig å si noe sånt; Thoreau har fått meg til å grave opp litt av sivilisasjonskritikken min igjen. Såvidt jeg kan skjønne, prøver han nemlig å si noe sånt som “joda, fremskritt er bra, men hør her; bruker vi egentlig alt det vi har lært og tilegnet oss på fornuftig vis? Teknologien kan godt gjøre menneskelivet bedre, men har vi innrettet oss slik at den faktisk gjør det?” Og det er vel spørsmål som det er verdt å stille seg? Eller? Kokobingen neste for Farsan, eller toucher han noe vesentlig for en gangs skyld?

*  Er  det bare meg som synes Gabrielsen er norges beste skribent? Han er i alle fall en av de får jeg har vært borti som for alvor tenker og observerer helt fritt - nærmest totalt uten ideologisk filter.

**  Boka inneholder sågar en oppskrift på hvordan man kan bygge seg et pent og behagelig krypinn der ute i skogen!