Finansierer Husbanken slikt?

Lenge mellom oppdateringene

Og lengre skal det bli.

Den beryktede Hverdagen har vendt tilbake.

Pappapermen er over og Farsan er tilbake på omsorgssentret sitt. Det er venfloner og katetere og tidspress og ressursknapphet og noen av de fineste folkene i verden. Ikke på langt nær så fint som å være Fars på heltid, men i bunn og grunn ganske allright. (Og nesten alltid meningsfullt!)

Pjokk er begynt hos verdens kuleste dagpappa. Der tilbringer han dagene sammen med en liten jente som ler og smiler masse, og to sjarmerende Dachser. Han kan stå når han ikke skjønner at det er det han gjør, lage noe som muligens er sauelyd, si “teititt”, “bababa” og “mamama”, lage skumlestemme og strengfjes, og har energi nok til å berge oss fra kraftkrisen. Alle vassdragsvernere kan bare parkere lenkene.

Så sånn er det. Vi skal lære oss å gå, vi skal finpusse spise selv-trikset, vi skal stikke gamle damer med nåler, se til å ferdigstille manuset vårt, leke mye med verdens beste Mams og innimellom må vi sove og spise. Det sier seg selv at det ikke blir mye tid til bloggings.

Kæm é far din blir imidlertid liggende på sitt vante sted i saiberspeisen. Forsett gjerne å droppe innom for å kverulere/disse/rose. Blir det tid og lyst kommer det en og annen oppdatering også. ‘Til then: live long and prosper! Og, som alltid ved festlige eller høytidelige anledninger i Farsan/Sherwes del av saiberspeis: KORSBÄRSPOJKEN! Take it away, kid!

Språkreform

Jeg sier alt for ofte:

“Er paven katolikk?”

eller

“Er Dalai Lama budhist?”

I stedet vurderer jeg å begynne å si:

“Har en gunghäst trädkuk?”

Bare ikke så ofte på jobb eller i selskap med folk som er eldre enn meg. (Noe som ofte kommer ut på ett.)

Uten sterk satsing på eliteuniversiteter, kommer sosialismen til å gå på ræv.

Sosialistisk politikk handler om å gjøre livet vanskeligst mulig for de flinke og talentfulle. En sosialistisk skole er en kose- og dulleskole hvor man oppererer etter moslett-devisen “du er ganske flink og du er ganske dårlig - kan ikke dere gå sammen om å lage noe middelmådig?” Under sosialismen må alle tegn til talent eller særskilte anlegg kues. Alle som har en IQ på over 100 skal settes til plukke poteter (ihvertfall om vinteren) og ingen skal få gjøre ting de er gode til. Særlig ikke Eivind Reiten.

At denne parodien på et sosialistisk kunnskapssyn har fått feste seg, er i stor grad sosialistenes egen skyld. Det har svirret en del pussige teorier om menneskers evner og slikt rundt omkring på venstresida - særlig den liberale, demokratiske av den, som undertegnede tilhører.

Det pussige er at jeg tror knapt noen sosialist ville hevde at talent og anlegg er uvesentlig, at alle er like talentfulle eller lignende dersom man gikk dem på klingen på privaten. Snarere tvert imot; de fleste sosialister er besatte av intelligens og talent. Dette skyldes vel en rekke ting, men jeg vil tro de viktigste grunnene er a) at mange sosialister gjerne livnærer seg av sin evne til å tenke/skrive og den slags og b) at sosialister vet at dersom det skal bli snakk om sosialisme i noen fornuftig forstand, så trenger vi alle glupe hoder - og ikke minst: alles glupe hoder.

Det er ingen samfunnsform som er mer avhengig av hjernekraft og talentfulle innovatører enn sosialismen. Sosialismen er (i marxistisk tradisjon, tenkt som) en overgangsperiode mellom kapitalismen og det klasseløse samfunnet. Sosialismen er med andre ord en gigantisk idedugnad, som har som målsetting å komme frem til de smartest mulige løsningene på alt fra matproduksjon, til barnepass til rehabilitering av kriminelle. Det handler om å komme frem til et samfunn som dekker alles grunnleggende behov, som gir alle innflytelse på styringen av samfunnet og som gir alle tid til å dyrke sine talenter og interesser.

Sosialistisk kunskapspolitikk handler derfor om å ta vare på a) særskilt begavede og talentfulle mennesker og b) alle menneskers talenter og begavelser.

Det borgerlige klassesamfunnet (DBK) ødsler med talent. Kjernefysikere og brillijante sosiologer går tapt fordi smarte arbeiderbarn ikke vil gå på universitetet - fordi de ikke føler seg hjemme der, eller fordi de rett og slett tenker at det er en for stor økonomisk risk. Eller for ikke å snakke om hvor mange som bare går lei av skolen og ikke gidder mer. (Noen av de smarteste menneskene jeg kjenner var skoleleie allerede i femteklasse.) I tilllegg er DBK et formynderisk samfunn der makt og intitiativmuligheter konsentreres og samles på få hender, og det evner derfor ikke å få det beste ut av alle oss middelhavsseilere heller.

Sosialismen må innebære:

- Radikal klasse- og kjønnskvotering, og reelt sett gratis utdanning

Og andre lignende tiltak. Vi må systematisk bryte ned økonomiske, sosiale og kulturelle hindre for at de beste blant oss skal få utfolde seg til det felles beste. Sosialismen kan ikke ha noe av at at kurdiske industriarbeiderdøtre med en IQ på 500 blir husmødre istedet for professorer i fysikk. Medmindre de absolutt vil bli husmødre, selvfølgelig.

- Et beinhhardt meritokrati, og en hel mengde nye sentre for fremragende forskning

Eliteuniversitet? You ain’t seen nothing yet! Fordi et sosialistisk samfunn er så fullstendig avhengig av god forskning, må det ha beinharde mekanismer for å sile ut middelhavsfarere og sjarlataner. Under sosialismen må vi ha en universitets- og høgskolesektor hvor mange slipper inn, men hvor skrustikken kjapt skrus til. Det sosialistiske Norge/Norden/Europa vil ha mange mennesker med høyre utdanning, men de fleste vil bli praktikere av forskjellig slag - sluses over i løp som skal gjøre dem til lærere, sykepleiere, sosionomer og den slags. Forskning er forbeholdt de råeste.

Riktignok vil det være flere ganger så mange professorater og stipendiatstillinger som i dag, men å få en av dem kommer til å være beintøft. De akademiske miljøene kommer til å være langt større enn i dag, universiteter og høskoler kommer til å være godt finansierte, og alle forskere vil være underlagt en nådeløs formidlingsplikt - ikke bare på fagjibberish til inneforståtte kolleger, men på forståelig vis til Osman og Renate Nordmann.

Det som kalles “akademias autonomi” vil måtte rendyrkes - etter beste evne må vi forsøke å legge til rette for at vitenskapsfolk og institusjoner tenker på lite annet enn å komme nærmest mulig sannheten om naturens- og samfunnets bevegelseslover og dynamikk - og at de alltid setter sannheten foran hensynet til sine oppdragsgivere. Det må dessuten bli relativt sett mindre oppdragsforskning og relativt sett mer grunnforskning.

- Sterkt utvidet demokrati på arbeidsplassene

Vi kan ikke alle bli professorer i fysikk. Det ville blitt et helsikkes problem. Noen må pleie gamle og syke, noen må selge brød og bananer og noen må kjøre buss. Men, som nevnt, under det sosialistiske folkestyret er vi stadig på jakt etter smartere måter å gjøre ting på, så derfor vil vi gi alle som arbeider med, eksempelvis å kjøre buss, så mye makt over jobben sin som mulig. Den erfaring og de kunnskaper de samler seg gjennom arbeidshverdagen må effektivt omsettes i bedre organisering. Slik blir tjenester/varer bedre for brukere/kunder, og arbeidsdagen til arbeiderne blir morsommere. (Nei. Det blir ikke like fint å jobbe som å dainse, men alvorlig talt: var det noen som for alvor trodde på de greiene der?!?)

- Store arbeidstidsforkortelser

Seks eller fem timers arbeidsdag vil vi frigjøre massevis av tid som folk kan bruke til å lese, til å studere og til å engasjere seg i samfunnsspørsmål. Takket være den strengt håndhevede formidlingsplikten vil folk dessuten ha alle muligheter til å sette seg inn i det aller nyeste innen forskning. Kort sagt, vi vil få en mer kunnskapsrik befolkning, som har tid og overskudd til å bidra til bedre fellesskapsløsninger. (Eller til å ligge på sofaen og lese tegneserier. selvfølgelig, men jeg vil tro at mange vil finne det hensiktsmessig å drive med litt politikk også.)

Alle etter- og videreutdanningsreformers mor

Enkelte mennesker blir møkk lei universitetet etter et halvt år. De kan ikke vente på å komme seg ut i jobb, tjene penger og gjøre litt konkret nytte for seg her i verden, få unger og bruke litt mer tid på dem enn akkurat mellom fire og seks på kvelden, starte produksjon av barkebåter, finne ut om de kan leve av å tegne tegneserier eller what have you. Dette må det være lov til. Samtidig vil vi jo gjerne at disse menneskene, dersom de har talent og interesse for det, skal bli forskere. Særlig interesserte er vi også i at folk som har bred erfaring fra arbeidslivet skal kunne bringe denne erfaringen inn i det akademiske liv. Derfor må vi sørge for at utdanningssystemet vårt blir mer dynamisk og smidig, slik at det går an å kombinere jobb og studier og at det går an å ta kortere eller lengre opphold i studiene uten at det blir for dyrt.

Rikets tilstand - en merkelig bok

Det er utrolig hva en ender opp med å lese, når en i utgangspunktet er impulskjøper og nærmeste bokhandel er Smartclub.

Nå skal det sies at jeg har lest en del merkelige bøker i min tid - Smartclub eller ikke Smartclub. Det er ikke til å unngå når en interesserer seg for aparte greier som gudinnetilbedelse, hjemmebrygging og sosialisme. Stein Morten Liers “Rikets tilstand - nordisk kriminalkrønike”, står ikke tilbake for noe.

Folk jeg har snakket med påstår at det var en del oppstuss om denne boka da den kom. Det oppstusset smøg seg fint under min radar, for å si det sånn. Men hvis jeg her tværer på gammelt nytt, så får folk bare hoppe videre til neste blogg, evt andre poster på denne.

“Rikets tilstand” er så absolutt ikke en dårlig bok. Språket er merkelig og krøkkete, og komposisjonen er så og si fraværende, men likevel er den så definitivt en pageturner. Stoffet er såpass spennende at det i seg selv gir boken nerve og driv.

Boken inneholder mye nyttig kunnskap, blant annet om hvordan etteretningsfolk græbbet til seg det meste av kaken da Sovjeutnionen ble demontert. At de ikke var akkurat søndagsskolegutter er vel ikke noen overraskelse, og Lier er vel på temmelig fast grunn når han hevder at skillet mellom kriminelle og kapitalister er blitt temmelig blurry, der borte hos storebror i øst. Og Liers hovedtese er noe i nærheten av at dette er en internasjonal trend.

Organisert kriminalitet og legitimt næringsliv er så inflitrert i hverandre sier Lier, at skillet mellom dem er i ferd med å viskes ut. Han viser blant annet til at kapital fra narkotikahandel, menneskehandel og andre ting de fleste av oss vil betrakte som svineri, flyter i strie strømmer inn i respekterte virksomheter. (Han nevner spesifikt Aker RGI, Hydro, Statoil og Telenor.) Putins Russland er et slags sentrum for utviklingen.

En del av dokumentasjonen er desverre vanskelig etterprøvbar, og enkelte av historiene han serverer smaker litt for mye av konspirasjon. Mange av analysene hans, og måten han lettbent passer kunnskapsbrokkene sine inn i et bilde av en verden som er på vei til å tas over av kriminelle syndikater, er også lett konspirative. (For å si det pent.)

Fremstillingen svekkes i tillegg av at han har tatt med historier som har lite med saken å gjøre. Fokus blir litt borte, særlig når han velger å innlede med to kapitler om vellykket bekjemping av gatekriminalitet. Interresant nok, men hører hjemme i en annen bok. I en om gatekriminalitet, for eksempel.

Uansett; kul bok. Som antikapitalist og tilbøyelig til å tro på enhver god historie, er jeg et lett bytte. Lier virker imidlertid som en grundig og oppriktig hobbyetterforsker, og han kjenner bisnissverdenen godt. Mye røyk i denne boka, og jeg tør i alle fall ikke si at det ikke er noe ild også.