“Til side. Jeg er norsk sykepleier!”

Hans malmfulle røst flerret den tørre, Afghanske ørkenluft, og fikk hele banden med sløve, amerikanske GIs til å se opp. De spratt til side, mens han brøytet seg frem til det improviserte podiet, hvor en skjelvende afghansk unggutt var tvunget til å knele. En fetladen amerikansk oberst stod bak ham og siktet på hans nakke med revolver. Obersten trakk seg imidlertid brått tilbake, ved synet av den veldige skikkelse som nå banet seg vei mot ham.

Han så ut som krysning mellom mesterløperen Vedbjørn Rodal og tegneseriehelten Shreck. Håret var sirlig kuttet ned til bare et par milimeter, og stilig formet i særpregde “sideburns”. Bak de elegante brillene, skinte et par ståblå øyne - av det slag som får kvinner til å dåne. Nu var de imidlertid fulle av rettferdighetens gnistrende harme. Hele hans norske vesen vemmedes ved dette barbari - og han tenkte få en slutt på det.

“You have no right..” begynte den fetladne oberst, men et blikk fra kjempen fikk ham til lukke sin kjeft, og stoppe strømmen av snøvlende amerikansk. “Release this man now!” sa nordmannen, på sitt perfekte oxford-engelsk, før han leverte et presit roundhouse kick, som sendte obersten inn i drømmeland..

Scene fra den fremtidige bestselgerserie om den kommuneblonde slåsskjempe, sykepleier, mytolog, bueskytter, førsteelsker, whiskeykjenner og antimperialist, Torbjørnsson. (Kallenavn “Farsan”)

Om mannfolk og mannslingar

I

“Du lætt itj mora di ta sæ tå sportsklea som du tek me dæ heim nei, gut!”

Arnt sa det med sånn røyst som berre lagkapteinar for a-laget kan få til. Eg rødma. Eg kan knapt hugse at eg har vore så full av skam nokon gong.

Eg hadde freista å væra karsleg. Væra med i garderobefellesskapet, men eg hadde altså ikkje heilt skjønt kodane. At eg ikkje kunne ta med meg draktane heim etter kamp og vaske dei, av di mor mi ikkje var heime, var absolutt ikkje morosamt. Ikkje i det heile. Sånt korkje gjer eller seier vaksne mannfolk. Det skjøna eg no.

Dei var ikkje akkurat feministar, desse karane. Ikkje eit gram sosialkonstruktivistar, men dei var vaksne mannfolk, og vaksne mannfolk har respekt for kvinnfolk. Dei veit at ein ikkje skal legga stein til børa til travle bondekoner. Sånt gjer ein ikkje. Ein vaskar sportsklea sjølv.

II

“I think your brain has gone soft from all that commedy you are playing with that young girl! Never tell anyone outside the Familiy what you are thinking again!”

Sonny Corleone får seg og ein leksjon i kva det vil seie å væra vaksen mann. Faren irettesett han framfor alle brørne hans, etter at han mista sjølvkontrollen under eit møte med narkohandlaren Sollozo.

Vaksne mannfolk driv ikkje commedy med unge jenter. Dei let det i alle fall ikkje gå ut over forretningane. Dei har kontroll. Dei hissar seg ikkje opp i lag med framandfolk.

**

Me har fått debatt om maskulinitet i Kongeriket. Ein del menn har meldt seg på, og hevda at dei kan definera kva maskulinitet er. Så vidt eg kan skjøna har dei ikkje skjønt noko av maskuliniteten det heile. Det verkar som dei har forveksla maskulinitet - dei eigenskapane som i kulturen vår vert assosierte med den vaksne, mogne mannen - med eigenskapar som høyrer heime blant framvakstringar.

Det maskuline indvidet er i deira bilde ein sjølhevdande, brautande kar, som ikkje interesserar seg for anna enn jakt og vapen, og som er ser ned på slikt som kvinnfolk driv med. Så feil kan ein ta når ein har det travelt med å slå seg på brystet og væra KAR.

Eg er oppvaksen i ei bygd kor gamle kjønsroller enno står sterkt. Ein stad kor det framleis er det sånn at det fins eit sett med dygder for kvinnfolk, og eit for mannfolk. Rett nok finst det barnehagar der, og det er lenge sidan den rigide arbeidsdelinga mellom mannfolk og kvinnfolk forsvann, men kjønsdygdene er der. “Det ska vårrå fersjæl på kar og kvinnfolk,” er noko eg har fått høyre frå både mannfolk og kvinnfolk, når eg har kome trekkande med konstruktivismen min.

Eg skal ikkje på noko vis glorifisera dette. Ikkje eit sekund. Poenget mitt med alt dette er berre at freisnadene på å få til noko slags gjenreising av maskuliniteten er ekstremt skadeleg, om dei skal ta utgangspunkt i ein Braanensk eller Sponheimsk maskulinitet - som attåt alt anna er ei feil oppfatning av kva maskulinitet er.

Maskuliniteten til karane som eg vaks opp med, og som styrar Don Vito Corleone sin kloke, machiavelliske framferd, høyrer og heime i ei anna tid. Men dei maskuline dygdene som låg til grunn for han, er i det minste dygder me treng at nokon har. Kan hende at mange har. Me treng vaksne mannfolk, av både kjøn. Mannslingar treng me ikkje. Misogyne, valdsromantiske idiotar har me nok av.

***

Kjenneteikn på mannfolk; kollektivisme, handlekraft, danning, makt (har mykje makt, men treng sjeldan nytta ho), høvisk framferd, måtehald, sjølvkontroll.

Kjenneteikn på mannslingar; individualisme, unødig vald, jåleri, brautande/sjølhevdande framferd, misogyni, hedonisme, prinsipprytteri.

Nokre døme på mannfolk: Jean Luc Picard, Malcolm X, Don Vito Corleone, Kåre Willoch, Berge Furre, Bendik Wold, Arn Magnusson, Kong Sverre, Fidel Castro, Saladdin.

Nokre døme på mannslingar: Sonny Corleone, Kong Rikard Løvehjerte, Aslak Nore, Lars Sponheim, Eminem, Osama bin Laden.

Grenser for gøy

Jeg hørte en gang en historie om noen ungdomsskolegutter som narret en autistisk klassekamerat til å masturbere foran hele klassen.

For en grusomt, iskald og jævlig ting å gjøre.

Jeg er ikke noen stor fan av norsk humordebatt. Jeg synes ofte den har vært tantete og moralistisk. Angrepene på folk som Kristoffer Schau og Harald Eia har i all hovedsak har vært fundamentert på yuk-faktor, mer enn på fornuftig, rasjonell kritikk. Og jeg er temmelig overbevist om at (eksempelvis) femtenårige gutter ville funnet opp nye og bedritne måter å plage hverandre på, selv om de ikke hadde sett “De Syv Dødssynder” eller “Forfall”.

Men det er ingen tvil om at det bør finnes grenser for gøy.

For meg går den ved “”Norges herligste”. Konseptet er, kort fortalt, at humoristbrødrene Ylvisåker reiser rundt i landet og oppsøker forskjellige mennesker som på forskjellig vis er originale, og herjer og tøyser med dem. Dette er i utgangspunktet et litt ubehagelig konsept, med umiskjennelig “sparke nedover”-undertoner, men la gå. Dersom programlederne er rause og byr på seg selv - dersom de klarer å vise at de har en grunnleggende respekt for intervjuobjektene, og at spøken i like stor grad ligger i at programlederne er teite, så kan det bli bra.

Problemet er bare at Bård og Vegard Ylvisåker over hodet ikke klarer det. Det vi (i alle fall i mine øyne) får se, er to bygutter som reiser rundt i distriktene og gjør narr av folk som på ett eller annet vis er litt anderledes eller originale. Spøken går stort sett i at de prøver å få disse menneskene til å si og gjøre ting som de ikke selv skjønner er teite.

For meg toppet det hele seg når de oppsøkte en bilopphugger, ett eller annet sted på østlandet. Egentlig, etter alle solemerker, en hederskar. En som, på tross av at han aldri lærte å lese, har klart å slå seg opp som bilopphugger. En som har klart seg mot dårlige odds. En som det burde være laget helteportretter av.

Men den gang ei, altså. Innslaget i “Norges herligste” består av at Ylvisene og bilopphuggeren går rundt på den rotete bilopphuggertomta, mens Ylvisene drar fram den ene kjipe historien etter den andre - historier som de har hørt fra gud vet hvor. Enhver som har jobbet litt med mennesker, kan se at bilopphuggeren synes det er ubehagelig, at han er skikkelig beklemt. For sikkerhets skyld har brødrene også snappet opp kallenavnet hans, som han helt tydelig ikke liker, og passer på å slenge det i trynet på ham så ofte som mulig. Bilopphuggeren ler karslig og buldrete. For meg ser det mest ut som om han prøver å leve opp til bildet som disse bykarene prøver å skvise ham inn i. Jeg synes det er vondt å se på.

“Høydepunktet” kommer når programlederne får maset seg til litt “burning”. Bilopphuggeren ordner opp, mens programlederne ler seg fillete.

Kanskje er jeg tantete og moralistisk av meg. Kanskje har jeg misforstått det hele. Men jeg skrudde i alle fall av “Norges herligste”, fordi jeg ble kvalm. Fysisk syk.

Grensen for gøy går (for meg) ikke ved å drite ut grupper eller våre fordommer mot dem. Jeg synes grupper av folk, så som trøndere, sosialister, rikfolk eller pakistanere må tåle såpass. Grensen for gøy går ved å henge ut enkeltmennesker, ta tak i sårbare trekk hos folk og vrenge dem ut til almen forlystelse.

For en grusomt, iskald og jævlig ting å gjøre.

Sektologi

Der har vært en spennende tid for oss sektologer. Etter at Akp og RV la seg ned og gikk opp i Rødt, har det vært mye ståhei på ytterste venstre. Noe forenklet kan en si at ståheien bunnet i at eh.. alle de som mener at det som mangler i kongeriket et et realt kommunistparti plutselig ble politisk hjemløse. Et dramatisk kappløp om å tilby disse menneskene et politisk hjem var plutselig i gang.

Kjapt og punktvis oppsummert:

- Akp’s unge, smarte og usekteriske var på pletten med nytt, antiimperialistisk tidsskrift, nesten før Torstein D. fikk sagt “Roukksat”. Og dette er kan hende det mest verdifulle som har skjedd der ute på yttre, yttre venstre på forferdelig lenge. I tillegg til å allerede være etablert som kongerikets hinsides enhver tvil viktigste, sektologiske tidsskrift, er Frontlinjer også en stødig leverandør av kompromissløs, antivestlig propaganda. Frontlinjer er i front mot islamofobi, derom hersker ingen tvil! Dersom man tør å rendyrke denne profilen (sladder og anti-usa) og ditsjer alt trad. ml-gnål om sosialdemokratiet (som det lange gjespet om Trondheimsmodellen i forrige nr.. Kjære vene.. Ja da: vi veit at dere er så revvolusjonære atte!) så har Fronlinjer absolutt framtida for seg! Vet det finnes folk i redaksjonen som står for en råtabloid sladder-linje. Heier intenst på dem! (Masse kudos for høystemt Guevara-hyllest! Enhver som skriver “baller av stål og hjerte av gull” uten en karat ironi, fortjener uforbeholden hyllest! Dritbra!)

- Nesten med en gang Rødt var på plass, stiftet to (?) Akp’ere Kommunistisk Plattform/Marxist Leninistene (KP/ML). De fikk følge av albanistene i og omkring tidsskriftet Revolusjon, som i årevis har gått og ventet på at det som er igjen av “ærlige kommunister” i Akp skal bryte ut for å til no orntl’i. KP/ML la trøstig i vei for å begynne en “partiforberedende prosess”, som ifølge dem selv, pr. nå skulle ha resultert ut i et vaskeekte kommunistparti - med demokratisk sentralisme, sikerhetspolitikk og partikontor med bilder av Stalin på veggen. Needless to say; no such luck.

- Maoistene i Tjen Folket var invitert, eller inviterte seg med (vet aldri helt med disse luringene), men passet snedig på å trekke seg før det ble alvor og snakk om å faktisk lage noe parti. Angivelig fordi de andre i KP/ML ikke ville anerkjenne Mao Tse Tungs mange og avgjørende bidrag til Marxismen/Leninismen.

- Tjen Folket (TF) har, siden bruddet med KP/ML, gjort sitt ytterste for å gjøre livet surt for KP/ML’erne. TF troppet blant annet opp på KP/MLs markering av  Oktoberrevolusjonen med et rykende ferskt nidskrift mot arrangøren.

-  TF ser for øyeblikket ut til å være vinneren i kampen om kongerikets ekte kommunister, og har for sikkerhets skyld begynt å kalle seg “kommunistene i Norge”. De rekrutterer, etter sigende, ganske mange mennesker. Så vidt jeg skjønner på siste utgave av Frontlinjer, har også den ene av de to initiativtagerne til KP/ML gitt opp og gått inn for å Tjene Folket.

Der står ting nå. Tjen Folket seiler opp som Norges Rene og Røde Ride Ranke-gruppering. Blir spennende å se hvor mye de klarer å sluke av rest-akp, og hvor mye trøbbel de klarer å lage for den øvrige venstresiden.

Til slutt bør vi vel også nevne at den helt eksepsjonelt irriterende trotte-klubben IS har marsjert inn i Rødt. De skal imidlertid forstette å være IS og utgi tidsskriftet sitt. Kryss og kors.

Torstein Dale går spennede tider i møte. Lykke til lange mann, du kommer til å trenge det.

To omleggingar i retning meir revolusjonær praksis

Godt nytt og alt det der. Skal blogge om brann og snille folk, kor viktig nettverk er og at me er sosiale dyr og sånn seinere. No vil eg berre skryte av at eg har tatt to viktige steg i retning meir revolusjonær danning og praksis. *Spelar ein liten bit av Valdresmarsjen som fanfare*

1) Revolusjonær programvare

Den nye kompjuterdyret kjem rett frå Offisiell HeidersGNU og Sjefsdatakonsulent Brotulix. Difor er dyret sjølvsagt kjemisk fritt for alt svineri frå Bill Gates. Som alle veit er all programvare frå Gates utvikla av kidnappa nerdar som sit lenka i kjellaren på mulitimillondollarvillaen hans, og ikkje får anna å ete enn kokain. Og Open Kjeldekode (OK) er, som Tøgrim har lært oss, fysste steget mot eit eit stats- og klasselaust samfunn kor ein kan være fiskar om morgonen, bonde om dagen og nerd heile tida.

2) Revolusjonær målform

Den observante lesar har og fått med seg at eg no skriv på ei anna målform enn tidligare. Det kjem eg til å halda fram med. I alle fall no og då. Fordi:

• Nynorsk kling betre enn bokmål. Eg veit at nynorskarar ikkje likar folk som seier slikt, at dei himlar med auga og brekk seg over folk som seier at “nynorsk er så fint i dikt”, men det er no ein gong sant. Dessutan likar eg ikkje nynorskarar som ikkje likar folk som seier at nynorsk kling betre enn bokmål, og er berre glad for å kunna provosera dei.
• Solveig Aareskjold, Kjartan Fløgstad, Are Kalvø, Olaug Nilsen, Jørgen Strickert, Ingrid Fiskaa, Magnus Marsdal, Jon Fosse og Berge Furre skriv nynorsk. Mest alle smarte og kule folk skriv nynorsk. Alle skal vere like kule og smarte, elles vert det urettferdig. Eg vil i alle fall ikkje ha eit samfunn der ei målform er kulare enn den andre, berre fordi berre smarte og kule folk brukar ho. Så difor har eg tenkt å byrja å bruka henne.
• Eg vil gjerne vere underfundig og tørvittig, og det funkar ikkje på bokmål. Det vert ikkje tørt nok, rett og slett. Ein kan væra sarkastisk og ironisk på bokmål, men ikkje tørvittig eller underfundig. (Nei. Erlend Loe er ikkje underfundig og tørvittig. Han er teit og barnsleg. Det er noko anna.)
• Christin Clemet, Vetle Lid Larsen, Jens Stoltenberg, Ketil Rolness, Aslak Nore, Mads Larsen, Torbjørn Rød Isaksen, Trygve Hegnar, Are Slettan og Thomas Hylland Eriksen skriv bokmål. Heile Norsk Reaksjonær Dimlingklubb (NRD) skriv altså bokmål. Greit at eg ikkje er kul og smart, men eg kan i det minste slutta å skriva på målforma åt dimlingane. I alle fall innimellom. (Jon Hustad og Nils Rune Langeland skriv nynorsk. Ja, eg veit det. Nesten heile NRD, då.)

Nokre av dykk vil kan hende innvende at eg ikkje kan skriva nynorsk, og det er ei god innvending, men eg kjem ikkje til å bry meg om ho.

 

Måtte alle få eit godt år og ei fotsid taske:

Farsan