Pævse/pøuse/fæmmenuitt/breik

Alle ledige krefter og stunder må settes inn i kampen mot kaos og ødeleggelse i Stark og Arkadia. Ingen oppdateringer her før etter Drømmefall.

Kjempende hilsen;

Farsan

Thirty hurts?

Jeg er ikke akkurat noen Peter Pan.

Jeg har brukt alt for mange fremmedord i dagligtale, sånn omtrent siden barnehagen. Så lenge jeg hadde TV så jeg alltid på dagsrevyen. Min farmor lærte meg å drikke kaffe da jeg var 10. Å sitte stille og høre på kjedelige ting har aldri vært noen utfordring.

Jeg hadde null problem med å flytte sammen med kjæresten min. Å kjøpe kjøkkeninnredning og leksikon sammen med henne gjorde meg ingenting - snarere tvert imot. Å få Pjokk var aldri skummelt, bare stas. Jeg har med andre ord aldri vært plaget av etablerings- eller forpliktelsesangst, og det å “bli voksen” har egentlig kjentes ut som en sammenhengende opptur.

Så hvorfor i alle dager blir jeg klam i hendene når jeg tenker å at jeg snart runder 30?!?

Ikke vet jeg, men det blir jeg altså. Jeg får noia. Skikkelig. Jeg har vært i en skog av tredveårslag det siste året, og hvert eneste et av dem har kjentes ut som en nådeløs påminnelse. Det er som om skjebnemaktene hvisler hest til meg, gjennom surret av retromuzak og tilgjort voksenprat: ssnnaart eer det diiin tuuur, Farsan.. sssnnnart. Bahhre et halvt år nå..

Dere som før meg har krysset The Great Divide, og forlatt 20 årene: Hva skjer?

Hva er det som venter på andre sida? Kommer jeg til å slutte å like tegneserier? Forventes det at jeg skal slutte å høre på misantropisk musikk? Blir det plutselig ulovlig å bruke slem humor som forsvarsmekanisme? Kan jeg fortsatt le i begravelser og slippe unna med det? Få jeg lov til å ha slem humor i det hele tatt, eller forventes det at jeg skal slutte å le av de konservative, av unger som tipper over kanten på sandkassa, bygningsarbeidere som får tunge ting i hodet, eller folk som prøver å sette opp telt i sterk vind? Kan jeg fortsatt passere som “ung og lovende”? Må jeg lære meg å “respektere” Peter Batta, Torbjørn Rød Isaksen og Dagfinn Høybråten? Må jeg bli SOSIALDEMOKRAT?!?

Så mange spørsmål… Si meg, dere som har vært der og gjort det: Gjør det vondt? Hæ?

Gud vs. sosialdemokratiet

I følge blogstats og antall kommentarer, så må folk som er innom Farsan være syv til åtte ganger så opptatt av Gud som av sosialdemokratiet. Hvilket jo er noe overraskende. Må jeg si. Jeg får prøve å skrive noe om sex snart, og se hva det resulterer i…

PS: Ettersom det er såpass mange av dere innom for tida, så kan dere jo gjøre litt nytte for dere. Stikk innom Tordenbloggen og stem fram Haustljos.

Fler fakta om Fløgstad

11) Lars Monsen holder seg så mye i villmarken, fordi han er redd for å treffe Kjartan Fløgstad.

12) Gud brukte egentlig 14 dager på å skape jorden. De første sju gikk med til å skape Kjartan Fløgstad. Fløgstad fikk dette fjernet fra alle bibelversjoner, fordi han syntes det fikk ham til å virke som en blærete hovedstadsintellektuell.

13)  Kjartan Fløgstad trenger ikke trene. Han bare tenker på å forbrenne fett og bygge muskler, og så skjer det.

14) Realsosialismen fallt fordi Kjartan Fløgstad var sur på Erich Honecker.

15) Kjartan Fløgstad kjenner dagen og timen.

Søndagsmagasinet: En samtale med Djevelens Advokat

Det er søndag. Et lite mirakel snorker fredfyllt i naborommet. Jeg har varm kaffe. Slikt blir man ettertensom og høytidsstemt av. (Og dermed skulle alle som hater snakk om Gud og slikt være advart!) Utmerket tidspunkt for en prat med Djevelens Advokat (DA), med andre ord.

DA: Farsan er kristen. Ja da. Og når du er ferdig med å hikste av latter, gni deg i øyene, tørke spy av tastaturet, slenge ukvemsord til skjermen, stikke nåler i voodoodokka di, eller hva du nå enn må gjøre for å hæle å lese videre, så skal vi forsøke å skjønne hvorfor. *knis* (Dere ble advart, men kunne ikke slutte å lese likevel? Oh my lack of God.. Ateister altså!) Ok, farsan. Få høre nå! Hva mener du med at du er kristen?

Farsan: La meg først presisere hva det ikke betyr:

1) Jeg tror ikke at jorda er 12 000 år gammel. Faktisk er jeg temmelig overbevist om at arkeologer, biologer og den slags har mer å fare med enn Bibelen mht. å bestemme jordas alder, artenes utvikling osv. mm.

2) Jeg er ikke mot abort, stammecelleforskning, fosterdiagnostikk eller noen andre vitenskapelige eller medisinske fremskritt. I alle fall så tror jeg ikke at Gud er mot vitenskapelige eller medisinske fremskritt. At noen slike fremskritt reiser monstersvære, tilnærmet uløselige etiske dilemmaer er en annen sak. (Se forøvrig pkt.1)

3) Jeg er overbevist om at Gud ikke bryr seg om hvorvidt du bruker kondom, hvilket kjønn menneskene du har sex med er av, hvor mange det er av dem, eller om du liker å bli bundet fast, kilt med fjær eller smurt inn med havregrøt under akten. Min Gud har andre ting å bekymre seg over. Hvis Han skulle si noe om saken så ble det vel noe sånt: “Så lenge du ikke skader deg selv eller andre fysisk eller psykisk, så får du bare kose deg. Men; tørk opp etter deg, ikke sant? Havregrøt er no herk å få bort når det har størkna.”

4) Jeg tror ikke at den rødgrønne regjeringa vant valget på grunn av Gud. Det var heller ikke Satan som brakte Bush til trona i USA. (Faktisk tror jeg ikke på satan i det hele tatt, annet enn som en litt korka analogi for menneskenes hang til å gjøre det som gavner oss selv på uhyggelig kort sikt.) Guds holdning til politikk er omtrent som politimesteren i “Otto er et neshorn” sin holdning til neshorn: “Politiet skal holde ro og orden, og et neshorn er verken ro eller orden. Et neshorn er nærmest bare uro og uorden, og den slags tar vi oss ikke av.”

DA: Du er meg en god tulling! Du tror altså på en gud som ikke bryr seg om etikk, moral eller politikk? Det må være den mest patetiske allmektige størrelsen jeg noensinne har hørt om! Hva er du tror på, egentlig?

Farsan: Godt spørsmål. Den dystre sannhet er at jeg ikke vet helt selv. En mulig betegnelse på min type tro er “deisme”, men jeg vil tro at de fleste deister vil være uenig med meg om en hel masse greier. Jeg har brukt ganske mye tid på å finne en religiøs gruppe som jeg føler jeg hører hjemme i, men foreløpig uten hell. Strengt tatt har jeg vel gitt opp, og forsonet meg med at jeg får surre med den merksnodige gudstroen min på egen hånd. Tiltider føler jeg meg mest beslektet med religiøse antiteister av typen Dawkins og Hitchens.

DA: Javel. Det var oppklarende. NOT! Du bare feiger ut! Svar ordentlig!

Farsan: Oookei.. Jeg vet ikke om jeg vil kalle min opplevelse av guddom for “tro”. “Tro” er en intellektuell kategori, som vel betyr noe sånt som “holde for sant.” Min gudsopplevelse er ikke intellektuell. Ikke rasjonell. Det er en opplevelse av å stå i forbindelse med “noe” som ikke er menneske, men som likevel er svært menneskelig. Jeg kjenner at jeg vegrer meg for å ta i bruk betegnelser som “kraft” eller “energi”, fordi det gir New Age-assosiasjoner, men ordene er ikke helt skivebom. Det dreier seg om noe sånt. Dette “noe” er tilstede i min verden, det snakker ikke til meg fra noe hinsidig, et astralplan eller what have you. Det er ikke mystisk, okkult eller for den del “spennende”. Det bare er. Og det er der for meg når jeg kjenner at mine egne krefter ikke strekker til, når jeg er nedfor og redd, men også når jeg er glad eller euforisk.

DA: *krampeler* Sikker på at du ikke kvarter fra medisinskapet på jobb, Farsan? Dette er bare hippiecrap! Men fortsett, fortsett, det begynner å bli gøy! Du skulle akkurat til å fortelle om kraften i rosa krystaller..

Farsan: Aaargh! Nå er du bare tosk! Det er på grunn av slikt som det her at jeg aldri gidder å prate med deg! Men du illustrer på ditt stupide vis et betydelig problem; det finnes egentlig ikke noe godt språk omkring gudsopplevelser i den tradisjon jeg er oppdratt i. Kirka presenterer Gud enten som streng, men rettferdig farsfigur, en slags krysning av Odin og Julenissen, som sitter i en eller annen himmel ingen vet hvor er, eller som noe forferdelig transendent og mystisk, som Ordet som var er og være skal og den type ting.

DA: Farsan, Farsan.. Du er og blir en skrulling. Men OK, Jeg gidder ikke mer av pjattet ditt. Ikke ha det bra.

Farsan: Jo, takk det samme. Og hils hjem.

Thunder and lightning - very, very frightening..

Som alle gode sosialister er jeg livredd for konkurranse. Jeg synes egentlig vi bør smarbeide. Om alt. Det samfunnet jeg er for er et mykt samfunn. Et varmt samfunn. Omtrent som fløyel, egentlig. Jeg sverger til Ketil Mosletts devise “Du er ganske flink, mens du der borte er ganske dårlig. Kan ikke dere gå sammen om å lage noe middelmådig?”

Nåja. Saken er den at jeg, litt uforvarende, har havnet mitt oppi slik en konkurranse. Denne Tordenbloggen De vet. Og, det er kanskje den borgerlige sida i meg som snakker nå, men.. JEG HAR TORBJØRN JAGLAND MEG LYST TIL Å SPARKE RUMPE! SKIKKELIG!

Hell yeah! Så derfor, her kommer en forsiktig anmodning til deg som er innom her og kanskje synes det er litt givende eller morsomt, eller ihvertfall ikke direkte kjedelig: STEM FARSAN! FÅ BESTEMORA DI, LILLEBROREN DIN OG ALLE GEEKSA DU KJENNER TIL Å STEMME FARSAN! STEM I POLLEN! STEM I KOMMENTARFELTET!

Det kan du/de gjøre her, så fort Hjortefar får rævva si opp av senga og får lagt ut ny poll. Farsan! Hell Yeah!

Sosialistiske helter - Fakta om Kjartan Fløgstad

1) Kjartan Fløgstad leser ikke bøker. Han håner dem til de kommer krypende og ber om å få fortelle sin historie.

2) Søndre land het egentlig Søndre jomfruland. Så kom Kjartan Fløgstad innom for å lese fra Dalen Portland på en kulturaften på samfunnshuset.

3) Kjartan Fløgstad oppfant polemikken og ordspillet, men er for beskjeden til å skryte av det.

4) Oslo heter ikke Fløgstadiania, fordi de borgerlige og klassesvikerne i Stortinget i årevis har blokkert en folkeavstemning om saken.

5) Kjartan Fløgstad utgir populærlitteratur under pseudonymet “Frode Grytten.”

6) Når Kjartan Fløgstad får tid skal han skrive en så bitter og satirisk tekst om “Vål’enga” og “Klanen” at hele gjengen legger ned sitt virke og flytter slukøret til Mysen.

7) Før Finn Erik Vinje, Hans Fredrik Dahl og Rune Slagstad går og legger seg, ser de etter Kjartan Fløgstad under sengen.

8 ) Hugo Chavez og Clint Eastwood sover med “Loven vest for Pecos” under hodeputa.

9) Postmodernismen er så redd for Kjartan Fløgstad at den har sluttet å virke.

10) Det hender Kjartan Fløgstad går rundt i byen, forkledd som en harry fyr i Hawaiskjorte.

Sosialdemokratiet og frelserdespoten IV - Fornyelsen

På åttitallet fant sosialdemokrater verden over seg i en ny og vanskelig situasjon. Den statskorporative regulerings- og sosialpolitikken som hadde sikret dem makten i hele vesten, virket plutselig irrelevant og uten bred, folkelig appell. Gullalderen ebbet ut, og venstrepartienes grep om velgermassen, og ikke minst om arbeiderklassen glapp. En ny type høyrepolitikere entret scenen – bevæpnet med tankegodset fra Friedrich August von Hayeks ”armé av frihetskjempere.” Margaret Thatcher, Ronald Reagan, og vår hjemlige Kåre Willoch, ledet reformerte, aggressive høyrepartier som evnet å gjøre store innbrudd i sosialdemokratenes tradisjonelle kjernevelgergrupper.

Gro Harlem Brundtlands generasjon av sosialdemokratiske ledere, mange av dem med utdannelse fra USA, tok på åttitallet DNA gjennom sitt andre store, ideologiske hamskifte. Folk som Einar Førde og Gudmund Hernes ledet an i en sosialdemokratisk lemmenmarsj mot høyre, som endte med en totalomfavnelse av Markedet. Det måtte da være klart for alle og enhver at “planøkonomiens” tidsalder var over? Tidens melodi var markedsorientering. (Noen kunne kanskje spurt om hva som var så fornyende i å omfavne de to hundre år gamle dogmene til skotten over alle skotter, Adam Smith, men disse “noen” var vel på dette tidspunktet alle andre steder enn i Det Norske Arbeiderparti.)

I løpet av 1990-tallet gjennomgikk hele det europeiske sosialdemokratiet lignende prosesser. En ledestjerne var Labour og Tony Blair. Blairs ”New Labour” var i bunn og grunn en friskere og litt mindre besteborgerlig versjon av Thatchers Tory-parti. Sammen med sin stab av dynamiske medarbeidere, ryddet han unna fagforeningenes innflytelse i partiet, sluttet fred med det meste av nyliberalt tankegods og kunne gå til valg med slagordet ”New Labour for a New Brittain.” Teorileverandøren, den som fremfor noen forsynte prosjektet med intellektuell substans, var den frafalne marxisten, sosiologen Anthony Giddens. I pamfletten, ”Den Tredje Vei – fornyelsen av sosialdemokratiet”, skriver Giddens:

”Etter min mening kan sosialdemokratiet ikke bare overleve, men også blomstre, både på det ideologiske og det praktiske nivået. Dette kan imidlertid bare skje dersom sosialdemokratene er villig til å revidere sine synspunkter på en grundigere måte enn de fleste av dem så langt har gjort.”

Dette var det vanskelig å være uenig i. Som Giddens sier samme sted, så var situasjonen prekær for sosialdemokratiet. Velgerne sviktet. Partiorganisasjonene forvitret. Behovet for fornyelse var udiskutabelt. Giddens har selvfølgelig helt rett når han sier at velferdskonsensusen hadde kollapset og at ”marxismen” hadde spilt endelig fallitt. Problemet var bare, at som i så mye annen ”fornyende” litteratur som ble produserte på denne tiden var ”grundig revisjon av sine standpunkter”, nytale for å ”helt eller delvis kapitulere.”

Den tredje vei vakte stor oppsikt da den kom, og ble lest som inspirasjonskilde av svært mange venstreorienterte mennesker. Derfor er det interessant å se litt nærmere på den i dette perspektivet - som symptomatisk for de forsøk på å fornye sosialdemokratiet som ble lansert på 90-tallet. Grunntonen gjennom hele boken er at det er på tide å slutte fred med viktige høyrestandpunkt. Et godt eksempel er hva Giddens sier om velferdsstaten:

”Den tredje veis politikk bør anerkjenne velferdsstatens problematiske historie og anerkjenne høyresidens kritikk av den. Den er i det vesentlige udemokratisk og avhenger av en fordeling av godene som går ovenfra og ned. Den største drivkraften er beskyttelse av og omsorgen for individet, men den gir ikke nok rom for personlig frihet.”

En stat som gjennom progressiv beskatning fordeler godene er altså ”i det vesentlige udemokratisk.” I stedet trenger vi en ”sosialt investerende stat”, sier Giddens. Hva betyr så det? Det dreier seg om forsiktige tiltak for å hindre ”sosial eksklusjon.” Det er fristende å konkludere med at Giddens fortsatt vil ha en velferdsstat – den må bare bli mindre og dårligere. Dette er i grunnen symptomatisk for mye av politikken som skisseres i ”Den tredje vei”. Det er mye same shit –new wrapping, for å si det slik. Boken og dens resonnementer følger grovt sett følgende skjema;

Høyresiden har hatt helt rett i det meste av sin kritikk av sosialdemokratiet/venstresidens politikk, men mange av venstresidens verdier er viktige og bra. Globaliseringen har dessuten gitt oss en del nye utfordringer som gjør statlig intervensjon nødvendig. Følgelig trenger vi enda tradisjonell, sosialdemokratisk politikk, (statlig intervensjon)den bør bare bli mer moderat og det sivile samfunn bør involveres.

Hvor er fornyelsen? Hva for noe nytt, rent bortsett fra et skred av neologismer som burde kunne sette den mest energiske schizofrene sjakk matt, er det som finnes på de drøye hundre sidene som utgjør Giddens visjonære fremlegg til ”fornyelse av sosialdemokratiet”? Si det. En mer vennlig innstilling til ”markedet” kan godt kalles fornyelse, men en viss unnfallenhet ovenfor kapitalen har vel alltid preget de moderate og demokratiske sosialister? Giddens oppsummerer i et edruelig øyeblikk hva som nå engang er statens oppgaver, store samfunnsforandringer til tross:

- sørge for at interessemangfoldet blir representert
- skape et forum for forsoning mellom disse interessenes motstridende krav
- skape og beskytte et åpent offentlig rom, hvor det er mulig å avholde ubegrensede politiske debatter.
- tilby et mangfold av offentlige goder, inkludert forskjellige former for kollektiv trygd og velferd.
- regulere markedene i offentlighetens interesse og fremme markedskonkurranse dersom en monopolsituasjon truer.
- fremme et fredelig samfunn gjennom å kontrollere voldsutøvelse og gjennom politiarbeid.
- fremme en aktivutvikling av menneskelig kapital ved å spille en viktig rolle i utdanningssystemet.
- opprettholde et effektivt rettsvesen
- spille en direkte økonomisk rolle, som arbeidsgiver, gjennom makro- og mikroøkonomiske inngrep, samt gjennom etablering av infrastruktur.
- mer kontroversielt, ha en siviliserende rolle eller oppdragende målsetning- staten avspeiler allmenne normer og verdier, men kan også bidra til å forme dem, gjennom utdanningssystemet og på andre måter.
- Fremme regionale og transnasjonale allianser og arbeide for globale målsetninger.

Giddens sier så at disse oppgavene kan tolkes på mange måter, og at det sikkert finnes overlapping på en del av dem med ikke-statlige organer, men presiserer at dette er områder hvor verken ”markedet” eller ”NGOer” kan erstatte staten. Dette er i grunnen en av de få passasjene i boka der Giddens nærmer seg polemikk. Forsvaret for at vi tross alt må ha en stat krever tydeligvis skarpere lut enn det aller meste annet.

Et samfunn trenger styring. Et samfunn trenger en stat- og en omfattende sådan. Den må bare holde seg unna slikt som sosial fordeling. Det sivile samfunn må dessuten slippes til, men det finnes ting NGOer på ingen måte kan gjøre – ”uansett hvor betydningsfulle de har blitt.” Summen av Giddens fornyelse er aksept av det økonomiske feltet og dets herskeres autonomi, et krav om en fortsatt stor og sterk stat, og en rekke fromme ønsker om ”demokratiske familier” og et levende sivilt samfunn.

”Den tredje vei”, og ”New Labour” var en suksess. Labour vant tilbake tapte velgere og ble hipt igjen. Blair var en kul kis som fikk oppslutning fra popvenstre. Superteåringsidolene i Oasis drev valgkamp for ham. Han representerte en slags smartness, som samtlige andre bristiske politikere manglet. Han var kjekk, ung og dynamisk. Han var globalist og nasjonalist samtidig. Han lovte ”A new Brittain” integrert i Europa. Han lovde velferd, men samtidig at det skulle sette krav til de som trengte velferdsytelser. Han var for alt som var bra og mot alt som var dårlig. Trodde mange.

I dag vet vi bedre. Storbritannia har dypere klassekløfter enn på lenge. New Labour var i grunnen ikke så forskjellig fra Old Torys.

Den siste av de som husket

Jeg har vært i begravelse etter den siste av mine besteforeldre.

Besteforeldrene mine var alle fortellere. (På hver sitt hvis, vel å merke.) De opplevde fascistisk okkupasjon, frigjøringsdager, oppbyggingen av velferdsstaten, mekanisering av landbruket, avfolkingen av landsbygda og medisinsk revolusjon. For å nevne noe. Jeg var heldig og fikk leve tett på dem alle sammen; fire nokså forskjellige mennesker som delte disse erfaringene, og et ønske om å formidle dem videre.

Et menneske og dets bortgang er noe unikt og hellig. Det er først og fremst Et Menneskes Bortgang, og ikke noe man skal gjøre bruk av i godtkjøpsbetraktninger på weblogen sin. Så jeg skal snart avslutte dette.

Jeg har bare så lyst til å si tusen takk. Tusen takk til farmor, farfar, mormor og morfar for alle fortellingene. For skrøner, for ættetavler, for politiske analyser, for bitre utfall mot øvrighet og okkupanter, for barndoms- og ungdomsminner - og ikke minst for de mange tusen anekdotene fra en hverdag i kjøkken, i fjøs, på åkre, i stillaser og på fabrikkgolv.

Sosialdemokratiet og frelserdespoten III - Demobiliseringen

Besøkstallene på bruket er fortsatt illevarslende høye. Mørkets (markedets) krefter er fortsatt sterke. Her kommer dog en popularitetsdødare av de sjeldne. Jeg gir meg ikke!

De norske sosialdemokrater kan vanskelig beskyldes for folkeforakt. N’Haakon og’n Einar var av en helt annen støpning enn  overklassefilantropene i the Fabian Society. (Haakon Lie var imidlertid medlem i The Fabian Society, og hentet mye inspirasjon derfra.) Å frakjenne folk flest evne til å delta i samfunnsstyringen ville aldri falt disse karene inn. ”Grunnsyn og retningslinjer” og Lies skildring av prosessen som frembrakte det er da også rikt dekorert med formuleringer om demokrati og folkestyre.

Imidlertid; det Haakon Lie unnlater å si om sitt og Arbeiderpartiets oppgjør med den ”doktrinære, marxistiske lærebygningen”, er at man samtidig sluttet endelig fred med ideen om at produksjonsmidlene skulle kunne forbli i privat eie. Haakon Lie, som den velskolerte sosialist han var, viste nok utmerket godt at marxisme slett ikke trenger å innebære statens overtakelse av produksjonsmidlene. Derimot kan det meget vel innebære å reise fanen for arbeidernes demokratiske selvforvaltning – for at produksjonen skal underlegges produsentenes umiddelbare makt. For mange marxister, var og er dette selve marxismens demokratiske kjerne; kapitalistene skal ikke lenger få forvalte store ressurser som om de var noe de hadde fått i fødegave. Demokratiet skal ikke lenger stoppe ved fabrikkporten.

Den moderne sosialismens program, slik det er kommer til uttrykk hos tenkere som Karl Marx, er at folkeflertallet skal erobre brødet og makten. Den norske arbeiderbevegelsens elite erobret brødet for folkeflertallet, og valgte deretter å dele makten med borgerskapet. Sosialismen, som demokratiets utvidning og fordypning, ble oppgitt til fordel for effektiv statlig planlegging. Sosialdemokratene var nidkjære forsvarere av demokratiske rettigheter og det innskrenkede borgerlige demokrati, men slett ikke pådrivere for at demokratiet skulle omfatte så veldig mye mer. De hadde kanskje vært det, i sin ”dogmatiske” og ”revolusjonsromantiske” fortid, men i løpet av de tiårene de satt med makten i Norge, ble de mindre og mindre opptatt av det. Haakon Lies oppgjør med alt han oppfattet å være udemokratisk, var samtidig ett oppgjør med sosialismens demokratiske drøm.

Oppgjøret med ideen om klassekampen, innebar dessuten en gradvis demobilisering av arbeiderbevegelsen – som bevegelse. Det later til at statsapparatet erobret arbeiderbevegelsen like mye som arbeiderbevegelsen erobret staten. Da bevegelsens lederskap plutselig befant seg på toppen av statshierarkiet, stod de i en vanskelig posisjon. Bevegelsen og klassen var mobilisert på kampretorikk, på røde flagg og knyttede never. Nå satt plutselig agitatorer og oppviglere med makten og skulle sette sine visjoner ut i livet. Tiden var inne for å praktisere entrepenørkunst, tiden for politisk mobilisering var over. Nå trengtes lojalitet, ikke kampvilje og motstand. Bevegelsens militans måtte tones ned, den aggressive klasseretorikken begraves. Folk flest opplevde med andre ord to ting: på den ene side opplevde de store fremskritt – på den andre siden en gradvis demobilisering av de bevegelser, deres bevegelser, som hadde båret framskrittet og ikke minst arbeiderbevegelsens lederskikkelser fram.