Spam, spam, lovely spam..

Morsan: Synes du jeg skal forlenge penisen min?

Farsan: Næh.. Jeg visste ikke at du hadde en engang..

Morsan: Ikke jeg heller, men jeg har fått mail fra en dame som lover at hun kan forlenge den med to tommer.

Farsan: Javel? Da må de vel sette på en først, og så forlenge den?

Morsan: Jaa..

Farsan: Er ikke det mest stress?

Morsan: Jo. Nei, vet du hva: jeg tror ikke jeg gidder.

Farsan: Nei, ikke sant? Og når sant skal sies, så er jeg egentlig godt fornøyd med at du ikke har penis. Sånn helt ærlig liksom.

Morsan: Når du sier det.. Jeg er godt fornøyd med det jeg har, i grunnen.

Aldri glemme

Siden det er lenge siden jeg har sett en blogspost eller avisartikkel om dette:

- Det ble påstått at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Slike ble aldri funnet.

- Det ble påstått at Irak var en base for Al Qaida. Dette ble aldri påvist.

- Det ble påstått at det amerikanske hærverket ville hilses med blomster når de invaderte Irak. De har møtt massiv, folkelig og væpnet motstand.

- Tusenvis av amerikanske og engelske arbeiderklassegutter, tusenvis av uskyldige, sivile Irakere er sendt i døden av Bush, Blair og deres spyttslikkende lakeier verden over.

- Amerikanske og engelske soldater og offiserer har planlagt og deltatt i grove overgrep - i tortur i stor skala.

- Den borgerlige norske regjeringen sendte norske soldater for å delta i krigen. Kjell Magne Bondevik, Jan Pettersen, resten av Bondevikregjeringen og de borgerlige partiene har blod på hendene.  De har så langt ikke hatt ryggrad eller anstendighet til å ta ansvar for det de har gjort. De skylder det irakiske og det norske folk en unnskyldning.

- Liberalere eller sosialister som støttet krigen bør bøye hodet i skam og aldri ta ordet i utenrikspolitisk debatt igjen.

Folkemordets omfang dokumenteres her.

I natt jag drömde..

..at jeg drev med import og salg av yetiføtter. “Den nye kaviaren,” i følge en av mine kunder. Samme kunde kunne opplyse at de beste yetiføttene kommer fra de svært sjeldne brune yetiene, men at slike knapt er å få tak i utenfor Tibet. Våknet før jeg fikk dyrevernere på døra/nakken/i plenen.

Helt jævlig

Mulig jeg er treig, og at dette er gammelt nytt, men jeg fikk i alle fall med meg dette via Ali nå. Fy faen.

Integreringsalarm

Tester gjort av Sparknotes, tidlig i dette årtusenet, avslørte  at  80%  av alle  trekkier er jomfruer.  Både jeg og kjæresten min er trekkies. Av dette må vi kunne slutte at de trekkier som ikke er jomfruer, trolig er sammen med andre trekkier. Regner med at Frp, Hege  Storhaug og Dagbladet nå, etter at jeg har gjort offentligheten oppmerksom på uvesenet, kommer til foreslå tøffe tiltak for å bryte opp den tette stammestrukturen blant trekkies, og integrere oss bedre i det norske samfunnet. Storsamfunnet kan ikke bare sitte å se på dette lenger. Subkulturer som dette er farlige. Denne dokumentaren fra USA taler vel også for ett eller annet.

Sosialitiske helter: Antonio Gramsci

Overskriften “sosialistiske helter” gir kanskje assosiasjoner til velvoksne, grovhugde mannfolk? Skogs- eller industriarbeidere? Geriljasoldater? Partisaner? Du vet; de der steile og stolte, som Rudolf Nilsen diktet om. De som var avbildet i propagandablaene fra Sovjet. De som ser ut som de er i stand til å springe gjennom murvegger uten å få andre problemer enn at sixpencen havner litt på snei.

Den italienske kommunisten, antifascisten og samfunnsteoretikeren Antonio Gramsci var ikke akkurat en slik en. Rett nok var han både steil og stolt så det holdt, men han var i voksen alder knapt 160 cm høy. Han var kronisk syk, pukkelrygget, bebrillet og hadde den minst kledelige sveisen på denne siden av pudderparykkens fall. Likefullt er han, eller i alle fall burde han være, blant arbeiderbevegelsen og venstresidens største helter.

Fullstendig oversikt over Antonios liv og mye av hans skriverier finner du her. Jeg skal hoppe til begynnelsen på  hans tragiske endelikt - da han , som så mange andre av sine kamerater, ble kastet i fengsel av fascistene. “Vi må hindre denne hjernen i å arbeide de neste tyve år,” sa den fascistiske aktoren i domsavsigelsen sin. I Mussolinis fangehull, nesten uten tilgang på legehjelp, skrev den alvorlig syke Antonio noen av de viktigste skrifter om makt, klasse, sosialisme og revolusjon som noen gang er skrevet. Legenden vil ha det til at han periodevis slo hodet i murveggen for å klare å håndtere smertene, men likevel klarte han altså å klore ned og få smuglet ut et av våre viktigste sosialistiske (og sosiologiske?)skrifter.

Akkurat hva som er kjernen i Antonios tenkning overlater jeg til skarpere hoder og penner å forklare. For meg representerer han en posisjon som er omtrent slik: I et moderne, utviklet industrisamfunn er det grunnlag for en sosialisme av en helt annen art enn den vi så i Øst Europa. Grunnlaget er også lagt for en helt annen type overgang til sosialismen enn den væpnede, bitre og blodige revolusjon.  Han snakker om “stillingskrigen” - om hvordan det danner seg “historiske blokker” som kjemper om hegemoniet i samfunnet - en kamp som lenge bølger frem og tilbake, istedet for å avgjøres gjennom et, avgjørende slag. Sosialismen, og bevegelsen for den, er i Gramscis versjon, fargerik, motsetningsfull, frigjørende og demokratisk.

Jeg har laget meg et bilde i hodet av den lille, krumme Antonio, der han føres ut av fascistenes rettssal mellom to svære, feite svartskjorter. Han smiler skjevt. Ryggen og hodet verker, han vet at han trolig vil tilbringe resten av livet i fengsel, han er fratatt alt her i livet, men han er ikke redd eller bitter. Den fantastiske hjernen hans jobber på høygir. Det knaker.  Alle nederlag og alle seire han har opplevd,  alt  begynner å falle på plass. Han synes han er i ferd med å få grep på hvordan denne verden egentlig er skrudd sammen. Og på vei inn i marja som skal føre ham til hans siste, grufulle hjem kaster han et foraktfullt blikk på sine voktere og sverger en innvendig ed: “Verden skal få vite hvordan dere kan beseires for godt.”

Kjære Gud: vekk meg!

Denne uvitende, ufyselige overklasseklædden er ikke ordfører i byen min, er han vel? Dette er en syk spøk fra din side, ikke sant? Kom igjen nå - You’ve had your fun! Vekk oss og vis oss at dette bare er en syk, syk drøm! Gud? Er du der?

Høyre og Frp suger lut, men har ikke skylda for vanntrøbblet.

Bare så det er sagt; det finnes ingen unnskyldning for å stemme Frp eller Høyre. Det finnes ingen unnskyldning for Erling Lae. Alle Høyrefolk er Beelsebubs ættlinger og har mer til felles med gørra under kjøleskapet mitt enn med meg. Og byrådet har sikker gjort en rompalainen jobb med vannforsyningen i Oslo. Rørnettet er sikkert ikke i orden. Det skulle sikert vært flere filtre og rensetiltak og i det hele tatt. Men rett skal være rett: det er ikke deres skyld i at det er parasitter i vannet i Oslo.

Mikrobebiologisk forurensing er en logisk og uavvendelig konsekvens av den økonomiske globaliseringen. Når mat og mennesker reiser mer, vil mikrober følge med. Sånn er det. Og med mindre vi er villige til å slutte å reise eller slutte å spise mat som er importert fra Langtvekkistan, så får vi finne oss i å koke vannet i noen dager. Mikrober, gode venner, kan bare i svært sjeldne tilfeller fanges inn.

Hadde det ikke vært for at jeg er nødt til å hindre min sønn i å smake på en gjerdingssag, så skulle jeg skrevet langt og sint om hvor korttenkt alle PK globaliseringsentusiaster er.

Og hvor ble det av

panafrikanismen? Har Tanzanias utenriksminister Membe rett, når han uttaler til Morgenbladet at den lever i beste velgående? Er den Afrikanske Union liv laga? Har Andreas Zagen rett når han hevder at panafrikanismen fikk banesår da ANC nedkjempet PAC? Kødder han egentlig, når han drar inn mau-mau opprøret? Kjør debatt.

Jeg anklager - sannheten om farsan

Under trussel om flere timers nattlig hyling har Farsan blitt tvunget til å trykke følgende anklageskrift:

Jeg anklager!

Innehaver av denne blog, Farsan, er av mange ansett for å være en anstendig mann - en sosialist og liberaler av godt merke - et image han systematisk har bygd opp, blant annet gjennom denne bloggen. Undertegnede synes det er på tide at bildet av denne mannen nyanseres noe, for ikke å si en hel del. Vel mener han mye fornuftig, men som enhver marxist vet, er det praksis som teller. Og jeg vil tro at mange vil forandre syn på denne “praktkaren” når de får greie på at han bestyrer sitt hjem som sitt eget private lille DDR.

Undertrykkelsen rammer i all hovedsak undertegnede, men jeg har klare mistanker om at denne triste historien har flere ofre. Jeg har sett flere gode venner forsvinne for kortere og lengre perioder. Bamsen Bjarne var borte en stund forleden. Angivelig til “vask”. Da han kom tilbake manglet han et øye og var svært svimmel. Jeg forsøkte å spørre ham ut om hva han hadde vært utsatt for, men stakkars Bjarne kunne bare mumle noe om “den store karussellen” og “rundt og rundt”. Hva slags “vask” den arme bjørnen var utsatt for kan man bare spekulere i! Omtrent samtidig med Bjarne forsvant også hybelbøflene Ansgar og Cathrin. De ble brutalt fjernet fra sitt hjem i hjørnet bak sofaen ved hjelp av en langkost. Siden har ingen sett dem.

Undertegnede vil oppsummere det han daglig utsettes for i tre punkter:

1) Frihetsberøvelse

Mens de voksne får lov til å bevege seg fritt rundt i leiligheten blir undertegnedes bevegelsesfrihet på brutalt, korporlig vis begrenset. Beveger jeg meg utenfor den, av de voksne, avsatte sone blir jeg nådeløst løftet opp og båret tilbake “på plass”. Litt avhengig av de voksnes humør får jeg lov til å gjøre bruk av rundt regnet 1 - 2/5 av det totale areal. I tillegg er det innført et slags høydeapartheid; alle interessante objekter er flyttet minst en halv meter over bakkenivå. (Les: utenfor undertegnedes rekkevidde.) For å gjøre ydmykelsen total har jeg dessuten, de siste dager blitt iført stripete dress! (En rosa en atpåtil!)

2) Ernæringstyranni

La meg først gi motparten en innrømmelse: mine motoriske ferdigheter er enda ikke kommet helt dit hen at jeg kan lage mat til meg selv. Likevel synes jeg at jeg burde tas med på råd omkring hva jeg skal spise. Jeg er, for tredje dag på rad, blitt servert Småfolks spaghetti bolognese til middag - enda jeg helt tydelig har gitt utrykk for at dette er pjuk! Hvorfor i alle dager kan jeg ikke få HIPPs skinkekød og grønsager i stedet? Og hva er greia med de knipne melkerasjonene? Jeg driver og vokser her altså! Man blir tørst av slikt. Gi meg 200-ml flaska hver gang. Er dette så mye for langt!?!

3) Sensur

Dette er forsåvidt omtalt under punkt to. Altså; jeg nektes konsekvent tilgang til alle nyhetskilder. Får jeg tak i en avis, blir den kjapt revet ut av hendene min før jeg får smakt så mye som en bokstav. Internett får jeg bare tilgang til under strengt oppsyn, og selvfølgelig får jeg bare se det de voksne vil jeg skal se. Stort sett blir det “Den lille muldvarpen” eller “Sandmännchen”. Tilfeldig? NEPPE! Alle bøker er selvfølgelig plassert utenfor min rekkevidde - slik at det er de voksne som avgjør hva jeg får tak i. Hvis jeg blir tvunget til å lese om den forbannede lille tigeren som leter etter noen å leke med en gang til, så tror jeg jeg tørner!

Kjære leser av dette anklageskrift: noe må gjøres! Jeg går ut ifra at mange av dere tenker at det finnes gode forklaringer på alt sammen. Og jo, det gjør det nok. Undertrykkere av det format vi her snakker om har alltid en forklaring. Jeg synes jeg hører det. “Jammen du kan skade deg med symaskinen”, “Du kan få støt av å stikke fingrene i kontakten”, “Det er ikke bra for deg å spise plastikk”, ” Det utvikler smaken din å spise vond mat”. Jada. Myndighetene vet best. Lesere; hvor lenge skal vi finne oss i å bli behandlet som barn? (OG kom ikke med det evinnelige, platte “men du ER et barn”. Vær så snill!) Nei, det er på tide å reise seg og slåss! Til kamp mot formyndermenneskene!

Deres:

Pjokk

PS: Jada. HA, HA. Jeg kan ikke reise meg. HA, HA. Veeeldig morsomt. Å så flink til å være spydig! BLÆH!