My genes are OK!

Pjokk kan daske to klosser sammen! Ifølge alle bøker skal han ikke klare dette før i åttende levemåned! (Altså om halvannen måned!) Who da man? Huh? Who da man?

My genes! My genes! My genes are OK!

Det er noe styggere her

Jeg er flasket opp på sosialdemokrati. Jeg er flasket opp på troen på at alle mennesker og alt arbeid er like mye verdt - og at målsettningen for, Selveste Hensikten med, Kongeriket er å sørge for at alle mennesker som bor her har mat, klær, tak over hodet og tilgang på helsehjelp og skolegang. Helt fra jeg ver liten har jeg fått høre om hvordan arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen vant landet for slike idealer, om hvordan vi under deres ledelse la fattig- og standsnorge bak oss og skapte et trygt og inkluderende samfunn for alle.

Jeg skal ikke si at dette er illusjoner som brast da jeg leste om Trondheimspolitiets behandling av Eugine Obiora, eller om hvordan Ali Farah ble behandlet av offentlige tjenestemenn i Sofienbergparken for litt siden. Det er lenge siden jeg skjønte at mange av de store seirene til de folkelige bevegelsene i det forrige århundre var pyrrhosseiere - at de for en stor del handlet om å selge vekk drømmen om samfunnsmakt for knapper og glansbilder. Det er lenge siden jeg skjønte at “alle mennesker” slett ikke betyr alle mennesker. Likevel er det noe ved disse sakene som gjør meg fryktelig trist. Og redd.

Kanskje er det fordi jeg er sykepleier. Kanskje er det fordi jeg ganske nettopp har blitt pappa. Kanskje er det fordi Sofienbergparken er like ved der jeg bor. Alt slikt spiller inn på hvor godt en kan bedømme noe.

Men jeg har en følelse av at det er noe ved disse sakene som forteller mye om hva som er galt med Norge. Uten at jeg helt kan sette fingeren på dette “hva”. En kan selvfølgelig koke det ned til slagord om “rasisme” eller “offentlig diskriminering”, men jeg tror ikke det er godt nok. Det er mer dritt her et sted.

Hva har skjedd når politifolk går så hardt til verks mot en - tross alt- enslig mann på et sosialkontor i Trondheim (Trondheim! Ikke Los Angeles!) at de knuser skjoldbrusken hans, og i siste instans kveler ham? Hva har skjedd, når ambulansepersonell, istedet for å hjelpe en åpenbart stygt skadet småbarnsfar, velger å sjikanere ham?

Noe er råttent i Kongeriket Norge. Og dette er styggere og dypere enn “uforstand i tjenesten”. Politi- og ambulansepersonell er godt skolerte, oppegående mennesker. De må ha visst, i begge tilfellene, at de gjorde noe alvorlig galt. Dette er ikke uforstand. Dette er ikke uhell. Dette er bevisste valg.

Dette er ikke det Kongeriket jeg vokste opp i. Dette er et ganske annet, ganske utrivelig sted. Når var det vi kom hit, folkens?

TV2 hjelper meg

Tatt test på TV2 nettavisen.

Disse partiene bør jeg vurdere:
SV: 80,4
RV: 77,6
Sp: 77,4
Ap: 72,3
Venstre: 58,5

Disse partiene bør jeg styre unna:
KrF: 46,7
Høyre: 32,6
Frp: 16,7

Så blir det vel sosialistan i år og. Synes i grunnen rådet var så godt at jeg anbefaler alle andre å følge det.

Til Hr. “Tegneserietegner” Mads Eriksen

Din late, blaserte faen! Jeg vil ha abopenga mine tilbake! Siste nummer av M var bare resirkulering!

Utdrag fra bakvaktens log

For ordens skyld: Dette er løgn og dikt. Alle personer og navn er oppfunnet for anledningen. (Med det mulige unntak av Farsan og Erna Solberg.) Hendelsene er bare svært løst basert på hendelser fra Farsans daglige virke som sykepleiebakvakt.

08.00: Kald traktekaffe fra i går kveld (smaker ikke så jævlig hvis man har i isbiter) og raport fra nattevakten.

08.05: “Ja, det er bakvakten”. “Ja hei, det være Sanjeev post 7. Ula har vundt på bein.” “Eh.. Altså.. Ola har vondt i beinet?” “Ja-a. Ula har vundt på bein.” “Ok. Jeg kommer bortom.”

08.07: Gi medisiner til Ula.

**

09.15: “Ja, det er bakvakten” “Ja, hei det er Lisa på post 7…” *lang pause* “Hei Lisa på post 7, var det noe du ville?” “Toalettet hos en av damene våre er tett.” “Jaha?” “Og vi får ikke tak i vaktmesteren.” “Eh..nei. Det er søndag.” “Åja. Hva skal vi gjøre da?” “Nei, si det.. Ringe brannvesenet?” “Hæ?” “Mrpf.. Jeg kommer bortom når jeg er ferdig her”. “Åh! Tusen takk!”

10.05: Åpne tett dass.

10.10: Ned i kjelleren og skifte uniform. Tenke på hvor vel anvendt de 200 000 kronene jeg har brukt på høyskoleutdanning er.

***

10.20: “Ja, det er bakvakten.” “Ja, hei bakvakten. Sanjeev post 7 som ringe. Ula har få vundt på hudet.” “Jasså du? Ja, jeg får vel komme bortom en tur da?” “Ja fin du komme.”

10.25: Mer droger til Ula.

10.30: Mer kald traktekaffe fra i morges. Isbitmaskinen streiker. Høljer det ned for å unngå å kjenne for mye på smaken.

**
10.50: “Ja det er bakvakten.” “Hallo. Sanjeev post 7. Nå den Ula ha vundt på bein igjen.” “Javel du. Jeg kommer bort.”

10.55. Mer droger til U.. hei! Vent nå litt. Ula kan ikke få mer smertestillende. Ula er ikke helt fornøyd med dette.

10.58: “Ja, det er Dr. Pillhe” “Eh.. ja, hei. Det er Farsan. Har bakvakt. Beklager at jeg ringer deg..” “..midt i f***ings ferien på en j***a søndag?” “Eh.. ja. Altså, vi har en pasient som trenger smertestillende..” “Nei, dæven! Da var det jammen godt du ringte!!” “Mrpf.. ja, ikke sant? Men, jeg har altså gitt ham så mye paracet som han kan få.” *sukk* “Ja, ja.. Ok. Hva annet tror du han kan få da, Farsan?”

En del medisinsk og pleiefaglig parlamentering senere: Ola får smertestillende. Ola bemerker mildt og takknemlig at “det var faen danse meg på tide.”

**

11.10: Forsøk på lunch.

11.13:“Ja, det er bakvakten.” “Ja hei det er Anne Lill på post 3 vi er snart tom for bleier og vi er bare to på jobb fordi Jorun og Saditha er syke og Fru Mysnes har kastet opp og jeg må gi alle medisinene” “Eh..Anne Lill?” “men vi mangler sobril og nå vet vi ikke lenger hvor Harald er og kusinen hans sitter og venter og skal ta han med i kirken og vasken lekker så” “Anne Lill!” “jeg må stå her med et håndkle og nå koker grøten over og” “ANNE LILL!!” “JA!” “Pust med magen!” “JA!” “Jeg kommer opp med bleier og sobril.” “ÅH! GJØR DU DET?” “Nei. Jeg setter meg i hagen og teller bladlus og drikker lemonade.” “HVA!?!” “Mrpf.. Nei, nei.. jeg er på vei opp nå. Slapp av.” “JA! JEG SLAPPER AV!”

12.00: Fru. Mysnes har skiftet klær og fått kvalmestillende medisiner. Alle har fått grøt. Harald er lokalisert på de ansattes toalett og deretter sendt i kirken. Pakningen i vasken er skrudd til. Anne Lill har gjenvunnet evnen til å avslutte setninger.

**

12.05: Nytt lunchforsøk. Varm, nytraktet kaffe.

12.07: “Ja. Det. Er. Bakvakten.” “Ja, du det er Anne Lill” “Jasså, du. Takk for sist.” “Ja, takk det samme.” *laaaang pause* “Hva er det for noe, Anne Lill?” “Jo, altså, Fru Mysnes har kastet opp igjen.” “Du sier ikke det?” “Jo. Og derfor så.. ja, så kurte jeg på om du kunne komme opp å gi middagsmedisiner, slik at vi får skiftet klær på henne og.. ja, for vi er jo bare to her vet du og..” “Jada. Jeg kommer”.

12.08: Kommer på hvorfor fagbevegelsen maser om sekstimers arbeidsdag.

12.10: Kommer på at sjansen for at vi får sekstimersdag under den korporative kapitalismen er like store som for at Erna Solberg skal stille til partilederdebatt i leopardtights.

12.12: Løper gjennom gangen mens jeg prøver å bli kvitt de mentale bildene av Erna Solberg i leopardtights.

12.15: Dele ut medisiner på post 3.

**

12.30: “Ja det er bakvakten.” “Bakva.. hæ? Bakvakten på Jappis Kebab?” “Nei. På sykehjemmet.” “Åja. Dere har vel ikke kebab..” “Nei.” “Ja, for du skjønner, jeg har så gruelig lyst på sånn kebabmiddag!” “Skjønner deg godt. Men, som du sa, vi har altså ikke kebab.” “Nei..Ikke sant.. Hadetbra!”

**

14.50: Rapport til kveldsvakten.

15.00: Løpe som Trygve Hegnar under den proletariske revolusjonen for å rekke toget.

15.05: NSB kan opplyse at de “har problemer med signalanlegget”. Neste tog hjem går om halvannen time.

15.07: Kjøper VG. Erna Solberg har en lengre kronikk hvis hovedbudskap er at offentlig ansatte er dovne. Leser hele, ettersom jeg regner med at jeg ikke kan bli i dårligere humør nå.

15.10: Oppdager at jeg tok feil.

15.25: Det begynner å regne. Oppdager at jernbanens leskur er privatisert. Det koster nå hundre kroner å komme inn. Ettersom jeg brukte ti kroner på VG i sted har jeg nå 90 kroner i kæsj. Bankkortet ligger hjemme.

Fade to black.

Krigen mot terror er over

Klassekampen kan i dag melde at den amerikanske kongressen har vedtatt nok en antiterrorlov. Nok en gang er den amerikanske statens rett til å kontrollere sine innbyggere utvidet.

Venstresiden har tidvis undervurdert hvor viktig og bra enkelte sider ved de vestlige demokratiene er. Delvis hodeløs kulturrelativisme, delvis marixanske feilsluttninger, har gjort at venstresiden har vært nølende i sitt forsvar av den rettstrygghet og individuelle frihet som vi nyter godt av i vesten. Jeg har inntrykk at vi har våknet nå. Lovlig seint, men dog.

Så synd da, at høyresiden har bestemt seg for å kaste alt dette verdifulle overbord, for å vinne “krigen mot terror”. Det slutter aldri å forbause meg at folk som ellers hyler over seg om kommunisme og det som verre er hver gang staten griper inn i den økonomiske sfæren, synes det er helt i orden å gripe inn i folks privatsfære på det viset som for eksempel “Protect America Act” åpner for. Statens fullmakter kan tydeligvis ikke bli vide nok når sarasenerne skal tuktes. Den ellers så hellige budsjettbalansen er visst heller ikke så viktig dersom det er snakk om å finansiere hærverket, eller overvåkningsapparatet. Da sitter pengene løst.

Krigen mot terror er over. Al Qaida vant på walkover. For hvis det er sant, som høyresida ynder å hevde, at de angriper oss fordi de hater våre friheter, så må det være nærmest for fullstendig kapitulasjon å regne, når vi ivrige og glade fjerner dem selv.

It’s my Party. And I cry if I want to.

Var i vakre Vestfold i går. Storkoste meg på vikingmarked sammen med Pjokk og Morsan. Var i kjempehumør! Hadde feriefølelse! Så kjøpte jeg Tønsbergs blad.

Å herregud så dumt..

Partiets førstekandidat hadde fått selveste førstesida. Oh glæde! Posisjoneringen for å vinne høstens politiske Lokalderby er altså allerede godt i gang! Godt jobba, tunsbergske kamerater!

Hva var det så den brave klassekjemper hadde fått medias søkelys på? Var det rikingenes oppkjøp av kysten? Krav om skattelegging av luksuseiendom? Heving av sosialhjelpssatsene? Krav om forsøk med arbeidstidsforkortelse? Klimatiltak? Kollektivsatsing? Større grøtposjoner på eldresenteret?

Nei da. Krav om nakenstrand. Hippie, hippie! Hurra.

Og jeg orker simpelthen ikke kommentere ordførerkandidatens utsagn om at “verden ville vært et bedre sted dersom vi hadde et mer naturlig forhold til nakenhet“. Det blir for mye. Det blir rett og slett for mye.  

Til “Boutique Coquine et Sexy Francophone.”

Det hagler ikke akkurat med kommentarer på denne bloggen, og det kan derfor virke litt merkelig av bloggeren å be noen om å ikke kommentere ham. Tross det: jeg vil på det instendigste be vesenet bak nicket “Boutique Coquine et Sexy Francophone” om å ikke legge igjen flere kommentarer. Jeg hverken trenger eller ønker at noen “Boutique” skal pimentere mitt Vie Sexuelle. Ellers takk.

Denne kommentaren/dette tilbudet ble forøvrig lagt inn under en post om afghanersaken.. Snakker om “off topic”! OMG lizzm!

De beste politiske bøkene jeg har lest

Lister er vistnok så 2002 eller noe sånt. Mulig det. Jeg synes lister er kult. Noen av de beste blogpostene jeg har lest har vært lister. Det kule med lister er at folk tenker igjennom hvorfor de synes ting er bra og så begrunner det. Altfor ofte sier vi at vi synes ting er “bra” eller “dårlig” uten å egentlig tenke så mye over hvorfor. Noe som er..vel.. teit.

Mester B. har lært oss at smaken vår ikke er noe tilfeldig - den er en slags sosial stedssans, noe som forteller oss hvor vi hører hjemme i det sosiale hierarkiet. Blant annet. Smaken vår er et produkt av sosial bakgrunn, politisk orientering, og et par dusin andre merkelige ting. Hva et menneske liker og ikke liker sier ganske mye om det menneske. Derfor er gode lister god lesning. Her kommer en liste over de beste politiske bøkene jeg kan minnes å ha lest.

Enchanted Feminism, av Jone Salomonsen

Enchanted feminism er et portrett av Reclaiming Witchcraft, et miljø i San Fransisco som kombinerer - hold dere fast - wicca og anarkisme. En skulle tro at dette var Selveste Oppskriften på selvhøytidelig sludder, hvilket det også er. Reclaiming er likevel en sjarmerende gjeng og deres de facto leder Starhawk er en forbausende smart dame. Både Starhawk og miljøet omkring henne har dessuten mye sjølironi, noe som alltid hjelper på.

Enchanting Feminism er det beste forsøket på å skildre et politisk miljø jeg noen gang har lest. Jone Salomonsen får sagt en hel masse lurt om forholdet mellom liv og lære, teori og praksis og om dynamikken i miljøer som har satt seg fore å forandre verden. Jeg kan love alle som har vært innom politiske organisasjoner en liten bråte med ahaer og deja vuer, dersom de gir seg i kast med denne boka. Undertegnede har alltid hatt en viss hang til anarkistisk tankegods. Etter å ha lest denne boka ble jeg helt frisk.

Det generøse mennesket, av Tor Nørretranders

Går det an å skrive vakre, morsomme og livsbejaende bøker om evolusjonsteori, økonomi og spillteori? Sansynligvis ikke, men “Det generøse mennesket” handler ikke først og fremst om slikt. I følge forfatteren handler det først og fremst om “øl, fitte og hornmusikk”. Nåja. Det handler om begjær og kreativitet, alle fall. Det handler om påfuglhannens hale, om indianerkultur, internett og den evige jakten på kjærligheten. Denne nydelige boka tegner et morsomt og optimistisk bilde av våre muligheter som art, og alt sammen er grundig belagt med aller nyeste haip fra forskningsfronten. Egentlig for godt til å være sant.

Det kommunistiske partis manifest, av Karl Marx og Friedrich Engels

Diverse tvilsomme størrelser har blitt kreditert det der teite utsagnet om at “den som ikke er radikal som ung” osv. Samme det. Feige, reaksjonære gubber hele bunten. Den som ikke blir glødende tilhenger av den proletariske revolusjonen etter å ha lest denne lille, unseelige pamfletten, må imidlertid mangle både hjerte og hjerne. “Manifestet” er hinsides enhver tvil den beste politiske boken jeg har lest. Det er den beste beskrivelsen av grunntrekkene i det som kalles globaliseringen som noen gang er gitt, og dessuten et fjellstøtt oppgjør med all reaksjon - både til høyre og venstre. “Manifestet” er, slik jeg leser det, en oppfordring til radikale mennesker om å se framover, og etter muligheter og åpninger i stedet for bakover og etter stengsler og hindre. Det er en hyllest til dymamikken i det fremvoksende industrisamfunnet, og samtidig en visjon om hvordan man gjennom politisk kamp kan gjøre det til folkets og ikke konsernenes samfunn.

Ta det tilbaka! Kampen om arbetarklassen og framtiden, av Aron Etzler

Det en gang store og mektige franske kommunistpartiet, knakk i sin tid ryggen på regjeringssamarbeid med Lionel Jospins sosialistparti. De satt i regjering på en plattform mot “ultraliberalismen”, som i all hovedsak holdt stø kurs i forhold til de foregående regjeringene. I valgkampen hadde man selvfølgelig gått hardt ut og lovet reversering av nyliberale reformer, bedre kår for de fattige og så videre. Resultatet ble, i tillegg til PCFs nevnte, brukne rygg, en kjempefremgang for fascistpartiet Front National.

Aron Etzlers “Ta det tilbaka”, er i stor grad en gjennomgang av hva som funker og ikke funker for bevegelser som har ønske om å flytte samfunnet til venstre. Blant annet gjennom en studie av det en gang så stolte, franske kommunistpartiet demonstrerer han at venstrepolitikk funker best dersom man har ambisjoner om, og mot til, å føre faktisk venstrepolitikk. (Merkelig nok.) Etzler skriver med forbilledlig klarhet, og dokumenterer og belegger påstandene sine nærmest nådeløst. Tonen i boken er lakonisk og tørrvittig på et vis som bare svenske, radikale intellektuelle får til. Muligens verdt å lese bare av den grunn.

The Blank Slate - the modern denial of human nature, av Steven Pinker

Steven Pinker er noe for seg selv. Han er kanskje ikke verdens skarpeste tenker, men han er en djevel til å plukke opp andres skarpe ideer og formulere dem slikt at selv Farsan kan forstå dem. The Blank Slate er, som tittelen sier, først og fremst et oppgjør med fornektelsen av at biologien har noe å si for hvordan mennesket og menneskesamfunnet fungerer. Jeg er langt fra enig med Pinker i hvilken grad mennesket “er natur”, men han argumenterer svært overbevisende for to ting: for det første at biologien må med i vår tenkning omkring oss selv og våre samfunn, for det andre at det slett ikke er sånn at å anerkjenne at det finnes biologiske forskjeller mellom folk må lede til sexisme, rasime eller totalitarisme. Han befinner seg et eller annet sted i det snusfornuftige, sekulære politiske sentrum, og er av og til så veltilpasset sneversynt at det er til å få mark av, men man kan ikke si annet enn at han argumenterer godt. The Blanke Slate er et pedagogisk, og muligens demagogisk, mesterstykke.

Syden, av Are Kalvø

Syden, er ein annan stad, heter det i denne hysterisk morsomme, stuntsosiologiske klassikeren. I Syden kan samfunnsstøtter rave rundt i T-skjorter med påskrifter som “Hung like Einstein, smart as a horse” - dritings på drinker som heter “Bang on the head” eller “Fucking mental”. Syden er ikke så mye et sted, som en tilstand - som i unntakstilstand. Og er ikke det, når en får tenkt seg om, ganske vakkert?

Hvis du noen gang har surret rundt i kakishorts et sted i den tredje verden, i den tro at du var på søken etter noe “autentisk”, bør du lese denne boka. Hvis du for alvor tror at du har funnet noe autentisk mens du surret rundt i kakishorts et sted i den tredje verden, er det din forbannede plikt å lese denne boka. Smarten up kid!

Kjærlighet og respekt

350 vakre, unge revolusjonære samlet på ett sted. Noen titalls foredrag om alt fra valgkamp til Israels krigsforbrytelser til Revolusjonen. Et marxist/leninistisk dansband. Kirsti. Magnus. Samvirkelaget. 

Jeg har vært på min 8. SU-sommerleir. Litt ekstra spesielt denne gangen fordi pjokk var med.

Jeg er visst ute av stand til å bli blasert. Det var, som alltid, en stor og vakker opplevelse.

Kjærlighet og respekt til kameratene i sommerleirgruppa, og til alle kameratene som deltok!