Jeg har stor respekt for marxist-leninister*. De (faktisk ganske mange) jeg kjenner som finner mening i å bruke denne ideologiske merkelappen på seg selv, er for en stor del praktfulle folk. I motsetning til noe mer slappe, liberalt og makelig anlagte venstresosialister som meg selv, har mange av dem det med å jobbe hardt, utrettelig og målbevisst for ting både jeg og de tror på. Jeg tror muligens de overvurderer sitt bidrag noe, men jeg er sikker på at m-l’ernes aktivsme er en medvirkende faktor til at Kongeriket Norge fortsatt er delvis “fritt, udelelig og uavhendelig”, og ikke et reint lydrike.** Og uten de mange strie, hardtarbeidene kommunistiske tillitsmennene sine, ville norsk fagbevegelse vært et enda tristere og mer statslojalt skue.
Marxismen-leninismen har et tvilsomt og uavklart forhold til vold som politiske virkemiddel og til det liberale demokratiet, men mange marxist-leninster jeg kjenner har brukt store deler av livet sitt på å slåss for det norske demokratiet. Den norske varianten av “oppgjøret med kommunismen” har dessuten vært ledet av liberale tullinger, som ikke skjønner forskjellen på det å faktisk delta i overgrep og det å av uvitenhet støtte regimer som begår overgrep. Følgelig har mennesker som aldri ville gjøre en flue fortred (om de er aldri så mye tilhengere av av å innføre proletariates demokratiske diktatur med vold) måttet stå i gapestokk som om de virkelig var blodtørstige mordere. Mens nordmenn som faktisk har krenket folks demokratiske rettigheter får gå rundt uten å måtte svare for seg.
Det er mye godt å si om mange marxist-leninister. Litt derfor tror jeg, blir jeg ofte i gap over hva de får seg til å hevde i ideologiske spørsmål. Her følger et knippe utsagn som jeg til stadighet støter på på m-l’eres nettsider og slikt, og som (muligens fordi jeg har for lite annet å irritere meg over..) gjør meg gretten og irritert. Alle disse utsagnene har det til felles at de utstråler en selvtilfredshet og et mekanisk forhold til verden, som ligger langt unna den politiske praksisen til mange m-lere. Hvorfor? Aner ikke. Dersom det slenger noen m-l’ere innom her, må de mer enn gjerne svare. Here goes:
“Marxismen-leninismen er en vitenskap”
Hva i alle dager skal dette bety? Hvordan kan m-l være en egen vitenskap - og hva pokker er det en vitenskap om i så tilfelle? Biologi er en vitenskap. Fysikk er en vitenskap. Marxismen-leninismen er i beste fall en vitenskapelig teori - på samme måte som Karl Poppers kritiske rasjonalisme eller Pierre Bourdieus sosiologi er det.
Det finnes imidlertid vektige argumneter mot det siste også. Hvis man tar for seg sentrale verker i m-l-kanon (Eksempelvis sagnomsuste “Hva må gjøres”) vil man oppdage at ganske mange av dem slett ikke er vitenskapelige i noen meningsfull forstand. De er agitasjonsskrifter. Dette betyr ikke at de ikke kan ha stor verdi for en politisk bevegelse, men å kalle dem vitenskapelige er tøvete. Det yter hverken skriftene eller vitenskapen noen rettferdighet. På meg virker hele “m-l er en vitenskap”- greia som en ren besvergelse, som ordmagi som skal få kommunistisk teori til å fremstå som noe helt enestående glupt. “Vår politiske teori er vitenskap, må vite, i motsetning til all annen politisk teori.” Vel, i mine øyne er kommunistisk teori, akkurat som liberalistisk eller konservativ teori, en god blanding av vitenskap, agitasjon, synsing og føleri. Følgelig er heller ikke kommunistisk teori noe opphøyd eller ufeilbarlig, selv om den skulle være signert av utvilsomt begavede menn som Karl Heinrich Marx, Friedrich Engels eller Vladimir Iljitsj Uljanov.
“De vender seg mot den sosialistiske historia” (Sagt om bla. Rødts ungdomsorganisasjon.)
Igjen dette snodige stammespråket. “Den sosialistiske historia”. Bestemt form entall. Det finnes en eneste historie om sosialismen, må vite. Og hva skal det bety at en vender seg mot den?
Jeg går utifra at det skal bety noe slikt som at en avsverger seg politisk slektskap med eksempelvis de sosialistiske regimene i øst. Hva gjelder disse, så er det et faktum som slår i mot en: de er borte. De finnes ikke lenger. Det er det selvfølgelig mange grunner til, men det er ingen vei utenom å anerkjenne det triste faktum at de mot slutten var fullstendig delegitimerte. CIA bidrog godt, men det var vanlige østeuropeere, arbeidere og intellektuelle, som gjorde den viktigste jobben med å demontere dem. Dette kan man jo beklage, men det nytter i alle fall ikke å late som det ikke skjedde. Med andre ord: noe var alvorlig feil med dem.
Den eneste fornuftige definisjonen av en sosialist er at det er en som er tilhenger av sosialisme i en eller annen form. Å studere sosialistiske revolusjoner og sosialistiske stater burde være interessant for sånne. Og hvis man med “å vende seg mot den sosialistiske historia” mener at mange sosialister tar for lett på erfaringene fra øst, eller i for stor grad aksepterer borgerlige historikeres tolkninger av dem, så kan jeg til en viss grad være enig. Her skal jeg gladelig ta sjølkritikk. Men igjen: det mest iøyenfallende trekket ved disse sosialistiske eksperimentene er at de er borte. At det ikke lenger eksisterer, er et ganske håndfast bevis på et sosialt eksperiment har slått feil!
Og hva mer er: disse eksperimentene hører til i en annen tid. De eksisterte før internett, før vi lærte oss å klone og før verdens største økonomier ikke lenger var stater, men konserner - for å nevne noe. Det er mye å lære av fortida, men når vi skal utforme strategier for sosialisme i Norge i dag spørs det om det ikke er minst like mye å lære av nåtida.
“Det kommunistiske partiet er nødvendig”
Hva skyldes den fetishistiske opptattheten av denne organisasjonsformen? Det eneste jeg kjenner til som likner er enkelte borgerlige politikeres sexualiserte forhold til “små- og mellomstore bedrifter”. Uten “små- og mellomstore bedrifter” hadde vi hverken hatt ostehøvelen, hjulet eller moral, kan en få inntrykk av. På samme vis er det med marxist-leninistene og “Kommunistpartiet”. Uten at det finnes et kaderparti organisert etter den demokratiske sentralismen, er vi hvistnok dømt til leve med kapitalismen for evig tid. Medmindre man lykkes i å få stablet på beina et parti av denne typen har altså Francis Fukyama fått rett: historien er slutt.
Denne ideen knyttes ofte til Lenins navn - han skal hvistnok ha levert en vanntett begrunnelse for denne høyst merkverdige varianten av marxistisk determinisme. Nå finnes det en del innvendinger mot å tillegge den stakkars Hr. Uljanov akkurat dette - bla annet satt fram av den talentfulle Hr. Draper.
Men la oss se bort fra det. (Draper var jo trotte, og følgelig en upålitelig agent for et eller annet fælt. ) La oss tenke at Lenin virkelig leverte en slik knakende god, evig gyldig begrunnelse for kaderpartiets nødvendighet. Var det ikke likevel et litt snaut grunnlag å trekke denne bastante konklusjonen på? Lenin var muligens genial, men han var nå, når alt kommer til alt, mest en mann han også, eller hva?
Men kanskje finnes det langt mer enn Lenin. Kanskje finnes det en enorm mengde empiriske studier av sosiale omveltninger over hele verden, over en lang tidsperiode - materiale som bare innvidde kommunister får ta del i, og som bortenfor enhver tvil viser at alt går på ræv uten et Ordentlig Kommunistparti. I så tilfelle vil jeg fromt be marxist-leninistene om å dele denne innsikten med oss andre, uvitende får på venstre side av politikken. Jeg er temmelig sikker på at det ville utløst stor enstusiasme og åtgaum. For tro det eller ei: den sosialistiske revolusjonen er vi flere som tror og håper på.
* Den ekstremt viktige debatten og det heter m-l eller m/l overlater jeg til mer kunnige folk.
**medlem av EU, altså.
