Farsan (eller Frasan - hans kverulerende, kvaisiintellektuelle alterego) har sullet rundt og spekulert på marked og planelegging og sånt i lengre tid. Innimellom har han tastet ned noen tanker omkring emnet også. Her følger en slags sammenfatning.
To ting forundrer meg: sosialister som postulerer at ” markedet er en gift” og liberalister som postulerer at markedet er den endelige løsning på etthvert problem. Historien skal ha hostet opp nok bevis på at begge disse postulatene er vel.. postulater. Jeg har i min visdom kommet frem til en schizofren, men etter mitt skjønn mer holdbar holdning til markeder. Jeg ser på spørsmålet om plan eller marked som et pragmatisk spørsmål: enkelte varer/tjenester egner seg for omsetning i såkalt frie markeder, enkelte gjør det ikke. Det er dessuten ikke slik at alle markeder er like; det er fullt mulig å regulere markeder slik at de fungerer sånn nogenlunde i forhold til politisk fastsatte mål.
Markeder trengs, men ikke overalt. Markeder er dessuten komplekse institusjoner som ikke styres av noen usynlig hånd alene. Fungerende markeder er alltid regulerte på ett eller annet vis, slik Bent Sofus Tranøy påpeker i “Markedets makt over sinnene”. Det være seg av statlig lovverk eller annen statlig “inngripen”, eller av avtaler mellom aktørene. Markeder trenger spilleregler - og disse kommer aldri på faks fra den usynlige hånd, men gjennom overenskomster og debatter mellom mennesker. Følgelig er også markeder sårbare for de samme maktforhold som gjelder mellom mennesker i sin alminnelighet.
Den marxistiske kritikken av markedet baserer seg på at varer, når de omsettes i et marked, løsrives fra sin bruksverdi. Varen får en”fetisjkarakter”, dens verdi i markedet er løsrevet fra dens samfunnsmessige nytte. Når dette får styre produksjonen får man tragikomiske utslag som at det ikke produseres aidsmedisiner til det de som trenger det, men heller viagra til de som har råd til det. Denne kritikken er viktig å ha med seg. Samtidig er det feil å gjøre den til et argument mot markeder i det store og hele. Det skal ikke stor fantasi til å tenke seg hvordan man med enkle grep kunne sørget for å snu på insentivene i det internasjonale farmasøytiske markedet. Eller for å gjør det hele enda enklere: hva med å pålegge de farmasøytiske selskapene å bruke deler av profitten fra salg av medisiner til det vestlige markedet til å produsere billige aidsmedisiner til det Afrikanske markedet?
Et annet grep, som det jo er nærmeste perverst at vi ikke allerede har gjort, er å øke kjøpekraften i det afrikanske markedet gjennom en mer rettferdig fordeling. Rettferdig fordeling av av kjøpekraft må vel sies å være den aller beste måten å få markeder til å fungere på. Dersom alle aktører i et marked har nogenlunde samme kjøpekraft, må selvfølgelig de som er aktører i det tenke anderledes. Dette bringer oss tilbake til poenget med at vi må befatte oss med maktforhold som går “forut” for markedet. Det er før du gå i matvarebutikken at din valgfrihet er bestemt; dersom du er rik på penger og kunnskap kan du plukke varer som er sunne og av høy kvalitet. Er du fattig på penger og kunnskap er situasjonen noe anderledes. Butikkjeden Menys nærmest Zenparadoksale slagord “Frihet til å velge - etter smak eller pris” rinner vel her i hu. Det vi reelt sett snakker om her er frihet for noen til å velge blant det som er bra, og frihet for andre til å velge blant det som er dårlig.
Markedets både styrke og svakhet er at besluttningene om behov fattes desentralisert - av enkeltpersoner og husholdninger. Dette er tidvis en fordel framfor å ha Statens Planleggingsbyrå til å regne ut hva vi har behov for. Den samme kritikken som rammer nyliberale økonomer rammer planleggingsentusiaster; de må forsøke å forenkle det komplekse, og ender slik opp med i beste fall halvgode besluttninger. Så får man støpejernsbiler, altfor mange sko i størrelse 23 og ingen sjokolademelk. (Og absolutt ingen viagra. Faen.)
Samtidig innebærer denne desentraliserte besluttningsprossesen at behov av mer samfunsmessig karrakter kommer i bakleksa. Og her kommer behovet for planlegging inn. Når økonomisk planlegging kommer opp er det sjelden at faktiske, relevante erfaringer med planlagt økonomi kommer med i betraktningen. Det later til at man mener at økonomisk planlegging enten er noe som har forekommet i en fjern, gråbeinstalinistisk fortid i Russland, eller noe som skal innføres i en høyteknologisk fremtid med 4 minutters arbeidsdag og alt gratis til alle som vil ha. Hallo; det er da ikke så fryktelig lenge siden store deler av den vestlige verden var underlagt planregimer for mangt og mye? Har det gått så fort å glemme Keynes og ismen hans?
Kongeriket hadde eksempelvis inntil for ca.femten år tilbake (husker ikke nøyaktig når vi fikk “fritt kraftmarked”) et teknokratledet monopol i kraftsektoren. Dette monopolet satt med absolutt ansvar for, og absolutt makt over norsk strømforsyning. De skulle sørge for at det var nok strøm til bedrifter og husstander - okke som. Hvilket de gjorde på følgende, effektive vis; de bygde som var det ingeniørenenes liv det gjaldt, og sendte regninga for aktiviteteten direkte til forbrukerne som høy strømpris.
Dette systemet hadde en stor styrke; insentivene til å sørge for at det var nok strøm, og at det ble utbygget nok installasjoner til å sørge for strømforsyningen på lang sikt, var også innebygget i systemet. Finansieringen var også i orden ettersom bedrifter og husstander betalte det trygg strømforsyning faktisk kostet. En ikke dum tanke, det der, at de som forbruker ressursene betaler for dem. Helt fair, spør du meg.
Da monopolet ble avviklet og vi fikk “fritt kraftmarked” var det mange markedshjerter som frydet seg. Strømprisen stupte! Markedet fungerte! Hurra!
Men hvorfor kunne strømprisen stupe? Realiteten var dette; vi festet på restene av et stykke effektiv, sosialdemokratisk planlegging. Det gamle kraftregimet hadde sørget for 10% overkapasitet i det norske kraftmarkedet. Ikke rart det ble fest. Nå kunne vi kjøpe strøm fra selskaper som sto uten annet ansvar enn å selge oss billig strøm. Koblingen mellom forsyning og ansvar for framtidig forsyning var borte. I dag er festen uhyggelig nær å være over. Siden avmonopoliseringen har forbruket økt og økt og økt, men ikke kapasiteten. Det finnes ikke insentiver og kraft i det raserte og oppstykkede norske systemet til å bygge ut nok til å forsyne oss med det vi trenger av strøm. Kraftstormakten Norge kjøper i dag strøm! Markedsreformen har etterlatt oss med et interessant paradoks: skal vi unngå en kraftkrise av dimensjoner (og her snakker vi mørklegging av deler av landet) må staten snarest bla opp en uhyggelig sum og få i gang bygging av nye kraftinstallasjoner over en lav sko. Hvem sa “mer marked, mindre stat”? Markedets Usynlige Hånd viser nok en gang at den trenger Statens Jernneve til å ordne opp for seg.
Denne historien viser såvidt jeg kan se at omsetting at strømforsyning fordrer en form for planlegging - det krever samfunsmessig styring og kontroll. Og slik er det med en hel del ting. Det trengs en grad av, eller en form for politisk styring av økonomien på rekke felter. Selv om det kanskje ser slik ut for øyeblikket, så har jeg vanskelig for å tro at det bare er sosialister som skjønner dette. Og om det virkelig er blitt så ille stelt med verden at det bare er vi som skjønner det - så Gud hjelpe oss! Mitt stalltips er imidlertid at selv ravende gale liberalister vil grave frem både det ene og det andre styringsredskapet, når mangelen på strøm truer med å legge Midt-Norge svart. Styrken i troen på “markedet” og dets usynlige hånd har svingt med økonomiske konjukturer før - det er ikke lenge siden “alle” mente at frikonkurransekapitalismen var en saga blot.
Økonomisk planlegging er common sense - så det er ikke dumt at sosialistene er gode på det, og utvikler nye og bedre planleggingsregimer, men det er ikke plan/marked som er demarkasjonslinja i politikken. Det er bare tilsynelatende. Behovet for planlegging er åpenbart for alle som ikke er ideologisk forblindede nyliberalister. Det prinsipielle spørsmålet er spørsmålet om makt over produksjon og distribusjon. For det er her den virkelige makta ligger - det er eiendomen som er og forblir kilden til økonomisk ulikhet og urettferdighet. Å være sosialist er å være for sosialisering, ikke å være mest for planlegging. At sosialisme må innebære planøkonomi er på sett og vis rett, for planlegging vil trengs i et hvert økonomisk system, men å gjøre dette til selve kjennetegnet på sosialismen er feil.
Planlegging er en sosialdemokratisk paradegren. For de skandinaviske sosialdemokratier overtok (i etterkrigstiden) troen på statlig styring for troen på arbeidermakt - den fortrengt sosialismens demokratiske kjerne, og SAP og DNA degenererte til planister. Det svenske sosialdemokratiet hadde til og med et teoretisk begrep for dette; “Funskjonssosialisme.” Med dette mente man at man skulle regulere samfunnet i den grad at det fungerte som om det var sosialistisk, uten å røre ved kapitalismens krone eller buk. Det var mye bra med de gamle sosialdemokratiene, men akkurat frihetlig, demokratisk sosialisme var det nå ikke snakk om. Det står ikke til å nekte at komiker Harald Eia har noe rett i at det lå en “eim av DDR” over Kongeriket i dets mest regulerte år. Den sosialismen jeg er for lukter ikke Honecker i det hele tatt. (Fiol er nok sosialismens foretrukne duft, tror jeg.) Sosialismens målsetting er å gjøre økonomien og staten til menneskenes redskap - ikke omvendt.
PS: Uten forandringer i NVE-systemet er det høyst tvilsomt at det ville vært verna vassdrag igjen i Kongeriket pr.nå. For oss som bryr oss pyseting som biodiversitet og slikt, er dette en forholdsvis skummel tanke. NVE var en helvetesmaskin av godt, gammeldags betongkorporativistisk merke. Innebygd i systemet var både insentiver og makt til å legge hva som helst i rør. Som miljøvernere får vi være glade for at denne epoken er avsluttet. Så når det nye planleggingsregimet for strømforsyning i Norge skal etableres, får vi slåss for at det blir et mer demokratisk og forsiktig ett enn det forrige..
